Hvorfor taler KS med to tunger?

Landstinget i KS har vedtatt at de ønsker å endre minstenorm for lærertetthet til å gjelde på kommunenivå og ikke på den enkelte skole. Hvis det fortsatt er målet, må det være lov å spørre hvorfor KS’ representant i kommisjonen sørget for et knapt flertall for å skrote den?

En kan undre om det er slik norske kommuner vil bli representert?

Det er fristende å tenke at det var et taktisk valg, siden alle vet at det ikke er politisk flertall for å avvikle normen. Det er i alle fall å tale med to tunger.

KS hevder også at minstenormen på kommunenivå ikke vil føre til færre lærere, til tross for at det på s. 96 i kommisjonens rapport står:

«Forut for innføringen av lærernormen ble det beregnet at en norm på kommunenivå ville gi et behov for om lag 850 færre lærerårsverk enn normen på skolenivå».

Kilden til beregningen er Finansdepartementet.

En samlet skolesektor advarer derfor både mot å avvikle, men også mot å endre minstenormen. Det er fordi vi best kjenner konsekvensene av færre lærere. Forutsigbarheten og hver rektors styring av egen skole forsvinner dersom kommuneadministrasjonen gis «frihet» til å avgjøre at enkeltskoler skal få færre lærerressurser enn det minstenormen nå sikrer.

Fjernes minstenormen vil vi få en forskjellsskole som avhenger av den enkelte kommunes økonomi, og et likeverdig opplæringstilbud vil være i fare.

Det er det siste vi trenger nå, i en tid da skolene har fått flere oppgaver, mer komplekse utfordringer og en enorm økning i elever med særskilte behov. Færre lærere i skolen vil ikke hindre utenforskap og få flere unge ut i jobb.

Det hevdes at minstenormen hindrer «fleksibel bruk av ressursene» og gjør «handlingsrommet» til kommunene for lite. Og det problematiseres at kommunen ikke kan flytte midler til skoler som trenger det mest.

 Ja, det hindrer kommunen i å bestemme at enkelte skoler må klare seg med færre lærere enn dagens minstenorm. Det er hele poenget med normen. Men den hindrer ingen kommuner i å sette inn ekstra ressurser der det trengs mest.

Det hevdes også at den hindrer kommunen i å ansette andre yrkesgrupper i skolene. Det er feil. Den hindrer kommunen i å ansette andre yrkesgrupper i stedet for lærere.

Andre yrkesgrupper skal bidra med kompetanse som lærere ikke har, og den må komme i tillegg. Disse folkene skal jo ikke undervise elevene.

Minstenormen et eksempel på helt nødvendig statlig styring for barns beste. Skolen er et nasjonalt ansvar. Det må derfor følge en nasjonal standard.

Argumenter om at minstenormen ikke har ført til bedre læring og trivsel, er dårlig fundert. Perioden den har virket er for kort, og sterkt preget av to år med tilnærmet unntakstilstand i skolene på grunn av pandemien.

Det er også nesten umulig å forske på effekten av lærertetthet alene. Til det er skolen for kompleks. Læring og trivsel avhenger av svært mange andre faktorer. Ingen som har undervist elever, er uenig i at det blir mindre tid til oppfølging om du har 30 enn om du har 20 elever.

De som ivrer etter å fjerne eller endre minstenormen bør spørre seg selv: Hvorfor ikke heller starte med å fjerne unødvendig rapportering og byråkratisering i skolen?

Hvorfor kan ikke kommunene selv renske opp i selvpålagte oppgaver de stadig dytter ned over skolelederne sine?

Hvorfor starter ikke kommunekommisjonen med de strukturelle problemene som gjør kommunesektoren for dyr, i stedet for å tyne de som står i førstelinja, nærmest de mest sårbare?

Og hva er egentlig grunnen til at kommunene er i det uføret de er i nå?

Skal vi ikke snakke om at mange norske kommuner i gode tider og lav rente lånte penger til investeringer som strengt tatt ikke er kommunens kjerneoppgaver?

Og viktigst: Kan vi starte med at eldrebølgen må finansieres på andre måter enn at vi tar fra barn og unge?

Flertallet i kommisjonen vil sikre kommunene mer fleksibilitet ved å fjerne minstenorm for lærertetthet. Utdanningsforbundet vil sikre kvalitet for elevene ved å beholde minstenorm for lærertetthet. På skolenivå. Det er tross alt bare en minstenorm vi snakker om her.