BPA-ordningen krever et statlig ansvar

I Kommunal Rapport 18. juni hevder ordfører Tonje Såkvitne i Voss at BPA-ordningen «knekker kommuneøkonomien».

Hele heradstyret står bak et brev til kommunalministeren med krav om økt refusjon.

Når kommunen med 16.471 innbyggere har 12 personer med BPA, illustrerer det hvorfor BPA må bli et statlig ansvar med statlig forvaltning og finansiering.

Tallene fra Voss taler for seg selv. Bare 0,07 prosent av innbyggerne har BPA. Det er en andel som er lavere enn landsgjennomsnittet. Sju av dem har omfattende vedtak på over 80 timer i uka, men dette handler altså om et fåtall personer. Likevel får vi høre at disse få innbyggerne truer hele kommuneøkonomien.

BPA er en menneskerettighetsbasert ordning. Den gir funksjonshemmede mulighet til å leve frie og likestilte liv på lik linje med andre. At dette fremstilles som et problem, viser hvor feil det er at denne ordningen forvaltes av kommuner med sprikende prioriteringer og budsjetter.

Rettighetsfestingen av BPA i 2014 var ment å gi flere et likestilt liv. Stortinget og regjeringen forventet en stor økning i antall vedtak på minst 25 timer per uke.

I Voss er det fremdeles bare mellom åtte og elleve personer som har et slikt omfang. Kommunen har riktignok økt antall BPA-timer siden 2017, men veksten har stagnert de siste fire årene. Likevel fremstilles dette som uholdbart.

Det stemmer at refusjonsordningen for særlig ressurskrevende tjenester ikke har fulgt prisstigningen. Innslagspunktet har økt med 68 prosent siden 2014, mens prisveksten i samme periode har vært 36 prosent.

Dette er et problem for mange kommuner, og derfor trenger vi en helt annen modell. Vi kan ikke la frustrasjonen over økonomiske rammer gå ut over enkeltmenneskers frihet og likestilling.

Kommunene er ulike i geografi, demografi og økonomi. Det betyr at lik rett til BPA, som forutsetter like muligheter for assistanse, rett og slett ikke lar seg realisere lokalt.

Dette handler også om prinsipper. BPA er i dag plassert i helselovgivningen og forvaltes av helse- og omsorgssektoren. Da blir det lett sett på som en omsorgstjeneste.

Men BPA handler ikke om pleie. Det handler om deltakelse i studier, arbeid, politikk, familieliv og kultur. Det handler om å kunne styre sin egen hverdag selv om man trenger assistanse.

Når BPA blir fremstilt som en byrde, skapes det et farlig signal til både innbyggere og andre kommuner. For hva slags rettighet er det egentlig hvis du må bo i riktig kommune for å få den oppfylt?

Voss-ordføreren sier hun ikke vil sette enkeltpersoner opp mot fellesskapet. Men det er nettopp det som skjer når man peker på noen få innbyggere som årsaken til en kommunaløkonomisk krise.

Dette er ikke en lokal utfordring. Det er et strukturelt problem og det krever en nasjonal løsning.

Det er på høy tid å ta konsekvensene av det alle vet. BPA må ut av kommunen. Statlig finansiering og forvaltning er eneste vei til et rettferdig og bærekraftig system.

Vi må sikre at menneskerettigheter ikke veies opp mot lokale budsjetter, men innfris likt for alle, uavhengig av postnummer.