Arbeidsulykker koster oss dyrt, men lærer kommunene nok?

Ifølge KS bruker kommunene nesten 11 milliarder kroner hvert år på legemeldt sykefravær.

Bak dette enorme tallet skjuler det seg blant annet arbeidsulykker som koster både penger, kompetanse og ikke minst menneskelige lidelser.

Hvor mye av dette kunne vært unngått dersom vi tok arbeidsulykker mer på alvor?

Store virksomheter som Statnett, Equinor og Hydro har i lang tid jobbet systematisk med å undersøke og lære av interne hendelser.

De prøver å forstå både de umiddelbare og underliggende årsakene, nettopp for å hindre at det skjer igjen.

Men hvordan står det egentlig til i kommunene?

Som en av landets største arbeidsgivere, burde kommunene være gode på dette. Men basert på min masteroppgave Forebygging og læring: Kommunene i Grenlandssamarbeidets praksis for gransking av arbeidsulykker, som undersøker praksisen i et mindre antall kommuner i Grenland, samt utvalgte referansekommuner, ser jeg at fokuset ofte er uklart og oppfølgingen varierende.

Det virker som om det i liten grad finnes en felles forståelse for når og hvordan arbeidsulykker bør granskes. Ofte er det opp til den enkelte leder, og verneombud eller arbeidsmiljøutvalg er sjelden involvert.

Kompetansen på systematisk gransking virker også begrenset.

Det reelle omfanget av kostnadene ved arbeidsulykker strekker seg langt utover sykepenger og vikarutgifter. Tap av kompetanse, svekket arbeidsmiljø og redusert tjenestekvalitet er usynlige kostnader som sjelden får nok oppmerksomhet.

EU-OSHA, det europeiske arbeidsmiljøorganet, trekker fram systematisk gransking som et sentralt forebyggende verktøy.

I Norge finnes det få konkrete krav eller veiledninger fra Arbeidstilsynet på hvordan kommunene bør gjennomføre dette.

Kan det være at dette fører til at kommunenes praksis i stor grad blir preget av tilfeldigheter og personlige vurderinger, fremfor systematisk læring?

Kanskje vi trenger en tydeligere kultur for å undersøke hendelsene grundig og lære av dem, for å kunne hindre at de skjer på nytt. Dette krever både tydelige retningslinjer, ressurser og ikke minst kompetanse.

Spørsmålet er om kommunene, med sitt store ansvar og omfattende arbeidsstyrke, i dag tar dette ansvaret fullt ut?

Og hva kan vi lære av de store aktørene som allerede har etablert gode systemer?

Hvis vi ikke får bedre grep om dette, kan det hende vi ender opp med å betale i hvert fall to ganger: Først for ulykken som skjer, og så igjen når den gjentar seg.

Det er kanskje på tide at vi stiller oss selv spørsmålet: Har vi nok fokus på systematisk læring i Kommune-Norge?

I masteroppgaven min peker jeg på helt konkrete tiltak som kan styrke kommunenes arbeid med arbeidsulykker.

Kommunene bør blant annet ha tydelige rammer for hvilke typer hendelser som skal granskes systematisk.

Det må også defineres hvem som skal involveres i granskingen. Ledere, verneombud, arbeidsmiljøutvalg og andre relevante aktører må få en klar rolle.

Like viktig er det hvordan funn og læring formidles tilbake til hele organisasjonen, slik at vi ikke bare lukker en sak, men faktisk forbedrer arbeidsmiljøet og reduserer risiko for nye ulykker.

Det er verken komplisert eller kostbart å innføre slike strukturer, men det krever vilje og prioritering. Kan vi virkelig ha råd til ikke å gjøre det?