Bosetting av flyktninger: Staten må levere som avtalt

Når kommunepolitikere nå vurderer bosetting av 13.000 flyktninger, står mye på spill. Kommunene vil gjerne bidra, men de trenger forutsigbare rammer.

Tall fra KS viser at mange kommuner sliter økonomisk med dagens integreringsarbeid. Samtidig er behovet stort og målet for 2026 ambisiøst.

Løsningen ligger i samarbeidsavtalen mellom KS og regjeringen: Økte midler og konkrete tiltak som gjør det mulig for kommunene å lykkes med både bosetting og integrering.

Spørsmålet er enkelt og presserende: Skal kommunene fortsette å ta imot og integrere mennesker som trenger hjelp, må staten levere de rammebetingelsene som ligger i samarbeidsavtalen med KS.

Uten økte midler og konkrete tiltak blir det vanskelig å nå målet for 2026 gjennom frivillighet.

Er vi villige til å la idealet om frivillig bosetting bli et tomt løfte?

De siste fire årene har kommunene vist en imponerende vilje og innsats. Over 100.000 flyktninger er bosatt i kommunene i denne perioden.

Dette er ikke statistikk alene, det er lange arbeidsdager for flyktningmedarbeidere, lærere, helsefagarbeidere og Nav-ansatte; det er kreative løsninger lokalt; det er lokalsamfunn som åpner dørene. Dette er en nasjonal innsats utført av lokale aktører.

les også

KS: Manglende kostnadsdekning kan gå ut over bosettingsviljen

Samtidig er kommunenes økonomi under sterkt press. Årlige kartlegginger viser et vedvarende og økende gap mellom faktiske kostnader og de statlige inntektene kommunene får til integrering.

Vår siste undersøkelse viser at integreringstilskuddet nå bare dekker drøyt 90 prosent av kommunenes beregnede utgifter, for andre året på rad. Likevel er satsene ikke foreslått økt for 2026.

I tillegg har mange kommuner store utgifter til norskundervisning og helse som ikke dekkes. I realiteten betyr dette en reduksjon i støtten, midt i en situasjon der behovene øker. Hvordan skal frivillighet fungere når rammevilkårene krymper?

Når kommuner nå signaliserer at de kan komme til å stanse bosetting, er det ikke av mangel på vilje, men av mangel på ressurser. En full stopp vil få reelle, alvorlige konsekvenser.

Personer som får opphold, risikerer lang ventetid i asylmottak, noe som vil gjøre integreringen dyrere og mer uforutsigbar for alle parter.

Kommunene kan risikere å miste inntekter som holder oppe flyktningtjenester og kvalifiseringstilbud. Når tjenestene svekkes, rammer det både nyankomne og lokalsamfunnet.

Og uten tidlig og målrettet innsats øker risikoen for varig utenforskap. Det er en kostnad for samfunnet som over tid blir større enn investeringene vi kunne gjort tidlig.

Vi mener det er tre ting som er avgjørende for at målet om bosetting i 2026 skal nås gjennom frivillighet.

For det første handler det om å øke tilskuddene og følge opp forpliktelsene i avtalen. Staten må justere i tilskuddene slik at de dekker kommunenes faktiske kostnader. Dette er kjernen i samarbeidsavtalen mellom KS og staten: gode rammebetingelser er forutsetningen for at kommunene kan ta imot.

Når de økonomiske rammene svekkes, svekkes også frivilligheten.

For det andre trenger vi målrettede prosjektmidler til kommuner med stor tilflytting. Noen kommuner opplever særlig stort press fordi de mottar mange som ikke har kommet i arbeid etter flere år i landet. Disse kommunene trenger ekstra prosjektmidler til jobbrettet kvalifisering, barne- og skoletiltak og helsetjenester som tetter hull og hindrer langvarig utenforskap.

Midlene må komme raskt og være enkle å søke på.

I tillegg trenger vi bedre kunnskap om omfanget og effektene av sekundærflytting. En nasjonal gjennomgang vil gi grunnlag for målrettede tiltak, bedre fordeling av ansvar og mer forutsigbarhet for kommunene.

Inntil vi har slike analyser, må staten ta hensyn til at uforutsette flyttestrømmer skaper ekstra lokale kostnader.

Vi mener kommunene selv skal bestemme hvor mange de kan bosette årlig. Frivillighet er et bærende prinsipp i samarbeidsavtalen mellom KS og regjeringen.

Men frivilligheten må være reell: Den forutsetter at staten oppfyller sine forpliktelser. Å kreve frivillighet samtidig som støtten krymper, er et paradoks som undergraver tillit og dugnadsånd. Vi har vist at vi vil – nå må staten vise at den vil sammen med oss.

Regjering og storting står foran konkrete valg. De økonomiske rammene for 2026 må gjenspeile virkeligheten i kommunene. Vi ber politikerne justere integreringstilskuddet til et nivå som dekker de faktiske kostnadene.

Det bør også settes av prosjektmidler til kommuner med særlig stor tilflytting og behov for målrettede tiltak, og vi trenger en kartlegging av sekundærflytting og en vurdering av ordninger som kan jevne ut uforutsette lokale kostnader.

Dette handler ikke bare om budsjettposter. Det handler om mennesker som trenger et trygt sted å bo, om barn som skal gå på skole, om foreldre som skal bidra, om lokalsamfunn som skal tåle og nyttiggjøre seg ny tilvekst.

Kommunene har vist at de kan gjøre jobben. Nå må staten vise at den står ved sin del av avtalen.