Vi må bli bedre til å ta vare på de lederne vi allerede har

I mange år har vi visst hva som kommer; at det fødes færre barn, at vi har store etterkrigskull som blir eldre, og at behovene i helse, omsorg og velferd øker raskere enn tilgangen på arbeidskraft.

Likevel har mye blitt skjøvet på. Ubehagelige beslutninger er utsatt. Strukturelle endringer er blitt diskutert, men ikke fullt ut gjennomført.

Resultatet er at svært mye nå skal skje på kort tid.

Omstillinger som burde vært gjort gradvis over mange år, må gjennomføres rask. Vi må innføre nye arbeidsformer og strukturer, og gjøre nye prioriteringer – samtidig. Midt i drift. Midt i et presset arbeidsmarked.

Dette skaper et enormt trykk på kommunale ledere.

For til slutt handler dette ikke først og fremst om penger. Det handler om mennesker, hender, kompetanse og om hvem som faktisk er tilgjengelig for å utføre tjenestene.

Når det blir færre i yrkesaktiv alder og flere med behov for tjenester, hjelper det ikke med flere planer alene. Da må vi organisere oss annerledes. Jobbe smartere. Prioritere hardere. Og gjennomføre reelle endringer.

Det er lederne som står midt i dette.

Kommunale ledere skal oversette nasjonale reformer og politiske vedtak til praktisk virkelighet. De skal foreta krevende prioriteringer, forklare det som ikke lar seg gjøre, stå i motstand og samtidig skape trygghet for medarbeidere og innbyggere. Alt mens tempoet øker, og handlingsrommet ofte oppleves som begrenset.

Jeg opplever at mange ledere tar dette ansvaret på stort alvor. Kanskje for stort. De strekker seg langt. Holder ut lenge. Tar belastningen på egne skuldre. Ikke fordi de må, men fordi de vil at tjenestene skal fungere.

Men denne typen belastning over tid har en kostnad.

Derfor er dette også en hyllest til de kommunale lederne som står i dette hver dag. De som tåler press, tar ansvar og som leder mennesker gjennom krevende endringer.

Samtidig er det en tydelig oppfordring: Vi må bli langt bedre til å ta vare på de lederne vi allerede har. Fremover vil det være viktigere å beholde enn å rekruttere. Kompetente, erfarne ledere som kjenner sektoren, tjenestene og kompleksiteten, er en knapp ressurs.

Skal vi lykkes med de omstillingene som nå kommer, trenger vi de beste lederne. Og vi trenger at de orker å stå i dette over tid.

Det forutsetter at vi tar lederbelastning på alvor – at vi gir reelt handlingsrom og er ærlige om tempo, prioriteringer og konsekvenser. Og vi må at erkjenne at store strukturelle endringer ikke gjøres på noen få dager.

Mye er allerede i gang, og mer kommer, med reformer som er varslet og endringer som er uunngåelige.

Da må vi sørge for at lederne ikke blir den stille kostnaden i omstillingen, for uten dem stopper det opp.