Kommunene må forholde seg til avveiningen Stortinget har gjort mellom offentlighetens interesse og for eksempel personvern, understreker sivilombudsmann Hanne Harlem.

Foto: Magnus Knutsen Bjørke
Leder

Påfallende mange anonyme søkere

Det er god grunn til å stille kritiske spørsmål til hvordan kommunene praktiserer unntak fra offentlige søkerlister.

Sivilombudsmann Hanne Harlem omtaler det som påfallende at 30 av 58 kommunedirektører ansatt det siste året, ikke sto oppført med navn på søkerlista. En kartlegging Kommunal Rapport har gjort av alle kommunedirektør-ansettelser de tre siste årene viser at tendensen er – nettopp – påfallende.

Offentlighetens interesse skal og bør veie tungt.

De to foregående årene var én av tre nytilsatte kommunetopper anonyme på søkerlistene. Fra august i fjor til august i år er altså andelen økt til drøye halvparten; faktisk fikk 30 av de 58 som er blitt ansatt det siste året, altså innvilget unntak fra offentlighetsloven.

Ekstra oppsiktsvekkende er dette fordi årets undersøkelse viser at så mange som 23 av de 30 som fikk innvilget anonymitet hadde bakgrunn fra det offentlige.

Når over halvparten av dem som ble ansatt som øverste administrative leder i norske kommuner siste året, fikk være anonyme på søkerlista, kan det tyde på at kommuner kan ønske å strekke seg vel langt for å få aktuelle kandidater. Som sivilombudsmannen så tydelig sier til Kommunal Rapport nå, må kommunene forholde seg til avveiningen Stortinget har gjort mellom offentlighetens interesse og for eksempel personvern.

Offentlighetens interesse skal og bør veie tungt. Selvsagt er det et viktig prinsipp at innbyggerne skal kunne ettergå ansettelser i toppstillinger i det offentlige. Så finnes det unntak, som loven åpner for. Imidlertid må unntak være nettopp det – og langt fra normalen.

En fersk masteroppgave konkluderer med at søkerlistene ikke gjenspeiler den reelle rekrutteringsprosessen, skriver Kommunal Rapport på nyhetsplass denne uka. Attraktive kandidater skal ha større mulighet for å få innvilget anonymitet på søkerlistene, fordi de som skal ansette, frykter at kandidaten ellers vil trekke seg.

Praksisen ser altså ut til å rime dårlig med den brede oppslutningen om den gode intensjonen bak offentlige søkerlister. Et slikt gap er ikke Kommune-Norge tjent med. Så hva bør skje?

Masterstudent Renee Davadi, som står bak oppgaven om offentliggjøring av søkerlister, jobber også som rekrutterer. Hun vil ha en offentlig utredning om offentlighetslovens betydning for rekruttering og dilemmaet hun ser oppstår i rekrutteringsprosessene.

Det er verdt å merke seg sivilombudsmann Hanne Harlems klare henvisning til avveiningen Stortinget har gjort i forbindelse med gjeldende bestemmelser. Det er akkurat så enkelt – og tilsynelatende så vanskelig – at det er kommunene selv som må praktisere loven slik intensjonen er, til beste for lokaldemokratiet.

Delta i debatten

Vi setter stor pris på at du deler ny kunnskap, dine egne erfaringer og diskuterer med oss og andre lesere. Du må bruke ditt fulle navn for å delta i debattene. Debatten vil bli moderert i tråd med de presseetiske regler. Modereringen skjer i etterkant av publiseringen.