Småpartiene styrer landet

I disse tider har nye kommunestyrer konstituert seg over hele landet. Det er samtidig en tid hvor småpartier blir gitt større makt enn velgerne har gitt dem.

Det er ikke det at de nødvendigvis sitter på gassen, men småpartiene kontrollerer ofte bremsen. Den norske valgtradisjonen er jo dessverre slik at vi sjelden ser partiallianser med felles programposter før valget. Det kommer først etterpå.

At vi vet hvem, men ikke hva vi stemmer på, kan ha store konsekvenser. Dersom for eksempel Miljøpartiet lykkes i å stanse utbyggingen av E18 inn mot Oslo, betyr det at et prosjekt som er basert på inngåtte avtaler og har overveldende tilslutning i de folkevalgte forsamlinger, ikke blir gjennomført. Det kan man selvsagt mene mye om, men noen god illustrasjon på demokrati er det ikke.

Det er ellers mye godt å si om våre småpartier, dvs. de som har en oppslutning på rundt 5 prosent.

Sosialistisk Venstreparti har i mange tiår vært vår kritiske røst i utenrikspolitikken. Det trengs, siden de andre stort sett logrer etter USA. Her har SV gjort en imponerende innsats, men de senere år er dessverre denne stemmen blitt rusten og svakere.

Når det gjelder innenrikspolitikk, er partiet ganske hjelpeløst. Politikken består stort sett i bare rettigheter, ingen plikter. Og får de kontroll over miljøpolitikken, skjer lite, bortsett fra om det finnes en knurrkjuke med rettigheter. Da er det full stopp.

Kristelig Folkeparti er et lite, men gjenkjennelig parti. Deres sosiale engasjement er preget av et stort hjerte, og de går ofte på barrikadene for hjelp og omsorg også for dem som ikke bor her i landet. Det skal de ha stor respekt for.

Men KrF har dessverre også en annen side. I sin trang til å styre vårt livssyn og vår livsstil og med sin nytelsesfrykt, vil de ha oss til å tenke på døden hele tiden.

Venstre er kanskje vårt mest kreative parti. Ofte kan de komme opp med nyskapende forslag som er en berikelse for det politiske ordskiftet. Men problemet er og blir at det er vanskelig å stole på Venstre. Man har et standpunkt kun inntil man har inntatt et nytt.

Senterpartiet er det litt urettferdig å kalle et småparti. Nasjonalt er det slik, og i de større byene er de mikroskopiske og nesten ikke til stede, men i distriktene er de store. Det har gitt Sp en utrolig mengde ordførere, gjerne kalt partiets gullbeholdning. De er ikke bare mange, men ofte fremragende ordførere. Når du møter dem, er det nødvendigvis ikke lett å oppfatte at de er medlem av Senterpartiet. Men på nasjonalt nivå er Sp, sammen med SV, vårt overlegent mest konservative parti.

Rødt er et 1-prosentparti, men i en del av de store byene har de større oppslutning og kan komme til å prege dagsordenen, som i Oslo og Tromsø. Oppslutningen er nok også preget av likandes folk i ledelsen.

I Tromsø har de sågar lyktes i å fjerne byrådsmodellen. Det er neppe et demokratisk problem, tvert imot. Men der Rødt har mer enn 1 prosent oppslutning, kan man være ganske sikker på at flertallet av deres velgere har stemt på dem i forvissning om at det samfunnssyn de står for, ikke blir gjennomført i praksis. Men som protestparti er de greie å ty til for frustrerte velgere.

Miljøpartiet De Grønne er bokstavelig talt grønt som maktparti. De må i rettferdighetens navn få lov å vise til hva de står for i praksis. Etter siste valg ble de framstilt som de store valgvinnerne. Men ærlig talt, det er et småparti vi snakker om, selv om de har sympatiske ideer.

Hvem som skal velges til ulike verv, avgjøres gjerne gjennom valgtekniske avtaler. Dette er en nødvendig del av konstitueringen, og har oftest mindre betydning for politikken. Det er gjennom politiske avtaler politikk formes. Det er også her småpartiene får makt, enda mer om det kombineres med å sitte i regjering eller i byråd.

Politiske flertallsavtaler kan være helt nødvendige dersom det må tas tunge løft, for eksempel om en kommune skal komme seg ut av Robek. Et mindretall i posisjon vil ha en håpløs jobb med å skaffe flertall for det nødvendige, om de ikke har avtale med andre.

Det er ofte sagt om Arbeiderpartiet og Høyre at de trenger hverandre som hovedmotstandere for å mobilisere i valg, og for å beholde sin posisjon som ledende partier. Det er lett å forstå, men sannheten er jo at det er de to store som må stå sammen for å gjennomføre store reformer og ha framdrift i samfunnsutviklingen.

Da er det et demokratisk problem når kampen om posisjoner fører til å småpartier får makt utover det som er folkets mening og mandat.