Illustrasjon: Sven Tveit
Kronikk

Skredder uten tråd?

Kommunene spiller en sentral rolle i integreringsarbeidet. Men hva skal til for å lykkes? Og har de verktøyet de trenger for å gjøre en god jobb?

Introduksjons-programmet har ikke et fikst, ferdig innhold som kommunene kan ta i bruk.

Flyktninger har ulike forutsetninger i møtet med norsk samfunns- og arbeidsliv. Noen kommer med høy utdanning og mye arbeidserfaring i bagasjen, andre har fått lite eller ingen skolegang eller mangler kvalifikasjoner som etterspørres i norsk arbeidsliv. Det er dermed store forskjeller i hvor mye og ikke minst hva slags kvalifisering som er nødvendig. Derfor er det viktig med individuell tilrettelegging – én størrelse passer slett ikke for alle.

Å få til en slik skreddersøm i praksis er likevel ikke gjort i en håndvending. Å ta mål kan nok gå greit, altså å lage en plan sammen med flyktningen om hva slags kvalifisering som trengs. Men når slike planer skal fylles med innhold, må flere enn skredderen i sving for å sikre et godt resultat.

De aller fleste flyktninger som får opphold i Norge, har rett, men også plikt til å delta i et introduksjonsprogram. I løpet av de to årene programmet varer, skal deltakerne gjennom både norskopplæring og arbeidsrettete tiltak. Men en utfordring det viser seg å være vanskelig å få bukt med, er at kommunene ofte mangler relevante utdannings- og opplæringstilbud.

Dette har flere følger, blant annet at mange ikke får fulltidskvalifisering slik loven krever. Deltakere med lite utdanning og store omsorgsoppgaver trekkes fram som en gruppe det er vanskelig å lage et godt heldagstilbud til. Spesielt alvorlig er det når deltakere går ut av programmet uten å ha tilegnet seg basisferdigheter i lesing, skriving og regning.

Det er alvorlig nok at denne gruppen har liten mulighet til å finne seg en jobb. Like ille er det imidlertid at de manglende basisferdighetene også gjør videre deltakelse i kvalifisering vanskelig fordi Navs apparat i liten grad er tilpasset denne gruppens behov.

Altfor mange deltakere går dessuten ut av det to år lange introduksjonsprogrammet uten å ha fått tilbud om arbeidsrettet kvalifisering. I en Fafo-undersøkelse som ble publisert like før sommeren, svarer nærmere 40 prosent av kommunene at arbeidspraksis er lite tilgjengelig eller mangler helt for deres deltakere i introduksjonsprogrammet.

Analyser av registerdata (NIR) peker i samme retning, og viser at spesielt flyktninger med lav utdanning i liten grad får tilbud om arbeidspraksis i løpet av introduksjonsprogrammet. Kvinner har i gjennomsnitt mindre utdanning med seg enn menn når de kommer til Norge. Mangelen på gode kvalifiseringstilbud for de med lav utdanning har dermed også en kjønnsdimensjon.

At så mange ikke får arbeidsrettet kvalifisering, er alvorlig i et program der målsettingen er lønnet arbeid for flest mulig. Her skal det føyes til at arbeidsrettingen kompliseres av at en betydelig andel flyktninger står nokså langt fra arbeidsmarkedet ved ankomst til Norge: I 2009 manglet 33 prosent av deltakerne i introduksjonsprogrammet utdanning tilsvarende grunnskolenivå.

Det kan også være krevende å skaffe til veie arbeidspraksis som holder høy nok kvalitet – en oppgave som krever et tett og godt samarbeid med arbeidsgivere. De lokale tilbudene styres dessuten i stor grad av rammebetingelsene og arbeidsmetodene hos voksenopplæringen (VO), samt koordinering av timeplaner i VO og hos ulike kursleverandører. Selv om kommunene har hovedansvaret, er det altså en rekke aktører som må involveres for at sluttresultatet skal bli godt.

I Norge bosettes flyktninger i nesten hele landet. Det innebærer at en del kommuner tar imot svært få. Dersom vi ser de siste to årene under ett (hele 2014 og fram til oktober 2015), var det nesten 30 prosent av kommunene som bosatte færre enn 15 flyktninger.

Å ta hele landet i bruk har mange fordeler, men reiser også noen utfordringer. Én av dem er knyttet til bygging av kompetanse. Muligheten for å bygge kompetanse og erfaring lokalt, krever en viss forutsigbarhet i bosettingsarbeidet. Bosettes få, gir det mindre mening å investere, både i flere ansatte og i å utvikle nødvendig kompetanse og nettverk lokalt.

Mye av ansvaret for å sy sammen et arbeidsrettet, individuelt tilpasset og effektivt program ligger i dag på programrådgivere i introduksjonsprogrammene eller personer i tilsvarende stilling i kommunen. For det er ikke sånn at introduksjonsprogrammet har et fikst, ferdig innhold som kommunene kan ta i bruk.

Programmene må fylles med innhold, og det krever både tid, ressurser og samarbeid med andre aktører. Velferdsstatens skreddere har derfor en viktig oppgave foran seg. Den handler om å sy sammen ikke ett, men mange ulike opplæringstilbud til en svært sammensatt gruppe av flyktninger. Skal integreringen lykkes, må imidlertid flere med på laget.

Delta i debatten

Vi setter stor pris på at du deler ny kunnskap, dine egne erfaringer og diskuterer med oss og andre lesere. Du må bruke ditt fulle navn for å delta i debattene. Debatten vil bli moderert i tråd med de presseetiske regler. Modereringen skjer i etterkant av publiseringen.