Problematiske styrevalg

Samtidig som det forhandles om makt og posisjoner etter valget, foregår det i mange kommuner en diskusjon om hvem som skal ha de «spennende styrevervene» i kommunens heleide eller deleide aksjeselskaper.

I Ålesund har det vært tradisjon for at det er politisk posisjon og farge som avgjør styresammensetningen. Styrevervene har vært en del av de politiske forhandlingene etter et valg. I forrige periode fikk for eksempel ordføreren styreledervervet i Tafjord kraft AS gjennom en slik forhandling, og andre styreverv ble fordelt tilsvarende. Høyre fikk styreledervervet i Ålesund Parkering, og Frp fikk nestlederen.

Det finnes om lag 2.500 kommunalt eide aksjeselskaper i Norge. Med tanke på hvor viktige de er for kommunenes velferdsproduksjon og økonomi, er praksisen rundt styrevalgene forbausende lite gjennomtenkt. Det vanligste måten styrevalg foregår på, er at partiene fordeler vervene seg imellom etter styrkeforhold i kommunestyret – uten at verken selskapenes behov for styrekompetanse eller hvordan styremedlemmene enkeltvis og samlet sett kan fylle kompetansebehovet er diskutert.

Mange steder er det fortsatt slik at de reelle beslutningene om styreverv skjer rett etter valget ved at politikere forhandler styreverv i heleide og deleide selskaper i bytte mot støtte til et ordførerkandidatur eller ledelse i et kommunalt utvalg. Deretter pekes det ut personer knyttet til eget parti som så formelt velges av formannskapet.

Kommunepolitikere i hele landet velger først og fremst seg selv inn i styrene. Praksisen er problematisk, fordi den ikke tar hensyn til hvilken kompetanse virksomhetene trenger i sine styrer, hvilke rolleproblemer og hvilken hattelek styremedlemmene må takle, eller eierens kontrollbehov. Den kan dermed føre til dårligere drift, mindre kontroll og svekket tillit til virksomhetene.

Det er en god praksis at eierne velger en valgkomité og fastsetter instruks for denne. Instruksen beskriver hva det skal legges vekt på i valg av styremedlemmer, og hvilken prosess som skal gjennomføres.

Valgkomiteen bør ha kontakt med eier, styret og daglig ledelse og vurdere selskapets behov for styrekompetanse. Valgkomiteens innstilling på styresammensetning bør være skriftlig begrunnet.

Spørsmålet om hvorvidt aktive politikere bør velges til styrer i virksomhetene i «deres» kommuner eier, er omdiskutert. På den ene siden kan det framheves at de bidrar med viktig politisk kompetanse, og at de som folkevalgte er «folkets representanter» og dermed sikrer demokratisk kontroll med virksomhetene.

Et annet argument er at politikere i styrene kan gi verdifull informasjon om virksomhetene tilbake til eierorganet, altså kommunen.

Motargumentene er at politikere ikke kan ha rollen som styremedlemmer og folkevalgte ombud samtidig, at habilitetsproblemer og rollekonflikter lett kan oppstå, at politikere ikke nødvendigvis har den styrekompetansen virksomheten trenger, og at de tar med seg politiske uenigheter inn i styrerommet.

Erfaringene taler dessuten for at politikerne som styremedlemmer ikke er gode informasjonskanaler, og at informasjonsflyten mellom selskapene og kommunen er tjent med å gå gjennom andre kanaler, for eksempel faste eiermøter.

Ifølge NIBR-rapport 2015–1 er det oppsiktsvekkende få som mener at politisk representasjon er viktig for ivaretakelse av samfunnsansvar, eller at det sikrer demokratisk kontroll og helhetlig styring.

Heldigvis er det stadig flere som mener at det er en uheldig rolleblanding at ordførere påtar seg styreverv i noen av kommunens helt eller delvis eide virksomheter. Begrunnelsen som gis, er at ordføreren, som den fremste tillitsvalgte og ombud, ikke bør stille seg i en situasjon hvor hun må ta selskapets parti på bekostning av ordførerrollen. Hun bør derfor absolutt ikke påta seg styrelederverv.

Eierorganet, som i heleide kommunale selskap er formannskapet, må dessuten ha muligheten til å ansvarliggjøre og kaste et styre når det er påkrevet, noe som blir svært vanskelig dersom lederen av eierorganet selv er medlem av styret. Dette er et sterkt argument mot at ordførere er styremedlem.

Mange kommuner har fulgt en praksis hvor styremedlemmene velges for en periode på fire år, tilsvarende valgperioden for kommunestyret. Dermed er alle styremedlemmene på valg samtidig og kan skiftes ut samtidig.

Praksisen er problematisk, fordi den kan føre til at alle styremedlemmene forsvinner ut samtidig, og dermed blir det ingen kontinuitet i styrearbeidet. Konsekvensen er at daglig leder kan bli mektigere enn det som godt er, og at verken kontrollarbeidet eller strategiarbeidet blir ivaretatt i perioden etter styrevalget fordi styret trenger en innkjøringsperiode for å fylle disse rollene.

Et annet problem er at praksisen hindrer nødvendige utskiftninger av ikke-fungerende styremedlemmer. De blir sittende i en fireårsperiode uansett hvor dårlig jobb de gjør.

Det er en god regel at halvparten av styret er på valg om gangen, og at valgperioden er på to år. Dette gir en god balanse mellom kontinuitet og muligheter til utskifting av styremedlemmer for å tilpasse styrekompetansen til virksomhetens behov.

Det betyr imidlertid ikke at styremedlemmer bør skiftes ut etter to år. Tvert imot! Nye styremedlemmer har en tendens til å fokusere for mye på kontroll og for lite på utvikling, fordi man starter med å forstå historien.

Det tar tid å bygge god kompetanse om virksomheten og et godt team, og styrer som har for store utskiftninger, mister handlekraft for en periode. Det går utover forvaltningen av kommunale verdier og verdiskapingen som skal skje i de kommunalt eide virksomhetene.

Kommunestyrer med tilhørende utvalg og styrer i aksjeselskaper er to forskjellige ting. Derfor bør valgprosessen, styresammensetningen og valgperioden for selskapsstyrene være annerledes for de kommunalt eide aksjeselskapene enn for kommunestyrer og kommunale utvalg.