Illustrasjon: Sven Tveit
Illustrasjon: Sven Tveit
Denne artikkelen er over ett år gammel. Den kan inneholde utdatert informasjon.
Kronikk
Meninger i kronikker står for skribentens regning.

Papirboka dør, hva gjør bibliotekene?

Mange kan ikke forestille seg at de vil lese bøker på annet enn papir, men nye digitale medievaner sprer seg fort.

Vi trenger dytt og veivisere forbi kattevideoene og dagsavisene.

Jeg kommer fra et lesende hjem. Vi leste Bobsey-barna, Frøken Detektiv og ukeblader. Etter hvert ble jeg med moren min på biblioteket. Et lite rom på Folkets Hus, fylt av helt andre bøker enn vi hadde hjemme. Jeg leste alt bibliotekaren fant fram.

Siden 1800-tallet har folkebibliotekene tilbudt kunnskap og informasjon gratis til alle. De utjevnet forskjeller og har for mange vært porten til fagkunnskap, drømmer og verdenen der ute. SSB-tall fra nittitallet viste at bare 6 prosent av befolkningen aldri hadde besøkt et bibliotek.

Da jeg ble urbanisert middelklasse, forlot jeg biblioteket. For i et høyt utdannet hjem skulle vi eie bøkene. Ivar-hyllene ble fylt opp av god litteratur kjøpt på mammutsalg og lest ved anledning.

Så kom e-bøkene. Det tok lang tid her til lands. Diskusjoner om plattformer og rettigheter gjorde dem utilgjengelig i mange år. Så mange av oss gikk til Amazon.com, som allerede i 2011 solgte flere e-bøker enn papirbøker. Tre tastetrykk, så var boka der på nettbrettet eller mobiltelefonen. All verdens bøker (med unntak av norske) var alltid tilgjengelig. Som et kjempebibliotek, men ikke gratis.

I Norge ble det bare solgt 48.775 e-bøker i 2011, ifølge bransjestatistikken. Da er ikke bøker kjøpt i internasjonale nettbokhandler med. I fjor var antallet solgte e-bøker i Norge tidoblet. Bokframtida er digital.

Det kan hende at papirboka overlever. Noen gammelteknologiske medier gjør det. Ikke lydbåndet, kassetten og cd-en, men LP-en lever så vidt. Mange kan ikke forestille seg at de vil lese bøker på annet enn papir, men nye digitale medievaner sprer seg fort.

For et par år siden gjenoppdaget jeg biblioteket. Med hytte i skogen uten strøm, telefon og internett har biblioteket i Hokksund blitt stedet for lading, surfing og jobbing.

Biblioteket er møtested for innvandrerfamilier, der studerer ungdom, mens pensjonister leser avisene, andre jobber som jeg. Stolene er bedre og sofaene flere enn på mitt barndoms bibliotek, men ellers er oppsettet det samme: Hylle på hylle med papirbøker. Helt bakerst i lokalet er et datarom. Det er ikke hyggelig.

Besøkstallene har gått oppover på folkebibliotekene, mens utlånet går nedover. Jeg tror det henger sammen med at de holder fast i papirbøkene. Riktignok tilbyr de utlån av e-bøker, men bibliotekene har gjort lite for å framelske e-boka. Den er ikke synlig i lokalene, det står ikke skjermer i bokhyllene og blinker med fristende tilbud.

Internett er full av gamle manuskripter og spennende arkiver. Der er tidsskrifter og aviser, digitale fortellinger, spill, kunst og fotoutstillinger. Bibliotekene er jo kompetansesentre for litteratur og kunnskap, og vi trenger dytt og veivisere forbi kattevideoene og dagsavisene. Men digital litteratur og innhold blir underkommunisert.

Det kan være fordi bibliotekarene er vokst opp med papir eller fordi lokalene er bygd for tremasse. Eller fordi de i møte med dalende utlån heller satser på biblioteket som møteplass og kulturformidler. Flertallet av de besøkende låner ikke noe, ifølge en undersøkelse, men de bruker biblioteket på andre måter. Det er bra.

Men bibliotekene har også en oppgave med å få de digitale barna og ungdommene til å lese bøker innimellom spill og selfier. Det er lettere å få ungdom til å bytte fra Instagram og YouTube til en bokapp på mobilen enn å få dem til å ta bussen til biblioteket.

Steget inn i den digitale tiden er tatt for lengst. Papiravisene lever på lånt tid, forskningslitteraturen vil bli gratis og digital, vi ser nyheter og tv-serier på mobilen eller lastet opp på tv-skjermen.

Det skaper uro hos noen. Den amerikanske skribenten Sven Birkerts mener at vi vil lese mindre i takt med økningen i nettbruk og digital kultur. Andre er mer optimistiske.

En av dem er litteraturprofessor Karin Kukkonen på Universitetet i Oslo. Hun forteller i en artikkel på forskning.no at digitaliseringen ikke er den største endringen som har vært i lesevaner. På 1700-tallet kom nemlig romanen. Da var folk svært bekymret for endringen i sosiale vaner. Hva ville skje når alle skulle sitte med nesa i en bok og lese stille for seg selv?

Det gikk jo bra. Og det går fortsatt bra. Ifølge Medie-Norge leste 18 prosent av oss bok hver dag i 1994. I 2018 var det 24 prosent som leste bok daglig. Og lesetiden er den samme, rundt en time hver dag.

«Å sikre allmennhetens tilgang til kunnskap, kultur og informasjon vil fremdeles være bibliotekenes og bibliotekarenes hovedoppgave. Digitaliseringen gir helt nye muligheter i så måte», sa Ragnar Audunson, professor i bibliotek- og informasjonsvitenskap, i et intervju for ni år siden.

Disse nye mulighetene er lite synlige der jeg sitter i godstolen på biblioteket i Hokksund. Jeg funnet tilbake til min gamle kjærlighet – biblioteket, men det er den medbrakte pc-en som er døra til omverden, ikke hyllene med døende papirbøker.