Kronikk

Mer hjemmedød – hva må til?
I Norge dør bare 15 prosent hjemme, mens langt flere sier at de ønsker å gjøre det. Hva må til for at flere kan få avslutte livet hjemme?
I livets sluttfase er omsorg og omtanke for pårørende svært god forebygging for i større grad å mestre hverdagen og savnet av den døde.
Kreftforeningen er opptatt av at flere skal vite om muligheten for å dø hjemme, hva man bør tenke igjennom for å få dette til, og hvem som kan bidra og hjelpe i livets sluttfase.
Vi er samtidig opptatt av å få fram at hjemmedød ikke må bli en fasit og en gullstandard for hvordan livet skal avsluttes, og at den ene måten å dø på er bedre eller mer verdig enn en annen måte, for slik er det ikke.
Hva som er en verdig avslutning på livet, må den enkelte selv få avgjøre ut fra egne behov, muligheter og ønsker. Verdighet handler i døden som i livet om respekt, gjensidig tillit og trygghet. Vårt mål er å bidra til åpenhet om døden, og at den som skal dø, skal vite at det å dø hjemme kan være en mulighet.
I Askøy dør mange hjemme, og langt flere enn landsgjennomsnittet. Nøkkelen er at kommunen har satset systematisk på oppbygging av lindrende kompetanse i hjemmetjeneste og sykehjem, de samarbeider tett med sykehuset, fastlegene er med på laget og pårørende følges tett opp, underveis med nødvendig avlastning og også i etterkant av dødsfall. De har et stort fokus på barn og unge som pårørende. Og ikke minst – de har gjennom flere år hatt en kommunal kreftkoordinator. De har også en politisk vedtatt kreftplan.
Rapporten «En naturlig avslutning på livet» (Agenda Kaupang på bestilling fra KS, 2012) omhandler Samhandlingsreformens fokus på helhetlige pasientforløp og hvilke utfordringer dette vil kunne gi kommunene for pasienter med behov for lindrende behandling i livets sluttfase. Det framgår at de kommunene som har gode rutiner for at pasienter skal dø hjemme, har fastleger som prioriterer å dra på hjemmebesøk og/eller har tett dialog med hjemmetjenesten. Når det gjelder bruk av legevakt for denne pasientgruppen, er det i stor grad enn negativ holdning til det, fordi legevakten ofte har begrenset kunnskap om pasientene.
Kreftforeningen finansierer nå om lag 130 kreftkoordinatorstillinger i halvparten av landets kommuner. Denne satsingen og modellen har vi samarbeidet tett med kommunene og KS om for å lage en så treffsikker og god ordning som mulig. Vi er stolte av å samarbeide med kommunene om dette.
En kreftkoordinator ble nylig oppringt av kona til en kreftsyk mann i 60-årene som de siste dagene hadde blitt merkbart dårligere. Lungekreften kunne ikke helbredes, og han hadde ikke lenge igjen å leve. Hans største ønske var å dø hjemme, og nå trengte de hjelp og smertelindring raskt for å få dette til, slik at han skulle slippe å måtte reise tilbake til sykehuset. Samtidig trengte kona hans støtte og visshet om at hun ikke måtte stå i denne situasjonen alene.
Kreftkoordinatoren hadde tidligere vært på hjemmebesøk, og fikk raskt ordnet et samarbeid med fastlege og hjemmesykepleie som kunne trå til ekstra allerede samme dag. Mannen døde hjemme etter noen få dager, med god smertelindring og pleie, og med kone og barn rundt seg i sin egen stue, slik de ønsket.
I livets sluttfase er omsorg og omtanke for pårørende svært god forebygging for i større grad å mestre hverdagen og savnet av den døde. Et godt eksempel på dette er 40-årige Lars som ønsket å dele sin historie med Kreftforeningen da han mistet kona si av brystkreft for et par år siden og ble sittende igjen alene med to små barn.
Kona ønsket å dø hjemme, og det fikk de til på en god måte, takket være kreftkoordinator, hjemmetjenesten, palliativt team og kommunens vaktmester som sørget for at hjelpemidlene var på plass da hun kom fra sykehuset. Helsesøster var koblet tett på hele veien, og da kvinnen døde på natten etter tre måneders sykeleie hjemme, kom helsesøsteren hjem til dem på morgenen for å snakke med barna.
At kona fikk være hjemme den siste tiden, gjorde det også enklere for familie og venner å hjelpe til og komme innom, og i det hele tatt få ta del i døden for den familien som de var glade i.
Kreftforeningen får jevnlig høre slike historier. De viser at hjemmedød er mulig når pasient og pårørende vet at det er mulig, når helsepersonell spiller på lag, og når de har den kunnskapen og interessen som trengs. Heldigvis er både kunnskap, kompetanse og interesse for å få til mer hjemmetid og hjemmedød økende.