Lokalavisen og demokratiet

Avisenes organisasjoner hisset seg opp i høst da det ble klart at regjeringen allerede i dette året vil ta pressestøtte fra 30 lokalaviser. De mente at kulturminister Thorhild Widvey var uforutsigbar ved at hun startet en endring av pressestøttesystemet bit for bit, og de mente at kuttene ville føre til oppsigelser og nedleggelser.

Lederskribentene i de større avisene fulgte pliktskyldigst opp kritikken, men uten særlig engasjement. Oppmerksomheten om forslaget forsvant ganske fort. Det skyldes ganske sikkert at de 30 lokalavisene har bedre økonomi enn mange andre – både større og mindre aviser. Kriteriet for at de skulle få mindre støtte var nemlig at de var enerådende i sitt marked og at de hadde et opplag på mellom 4.000 og 6.000.

Likevel er det påfallende hvor lite diskusjon det ble. På samme måte som det er rart at justisminister Anders Anundsen slapp så lett unna sitt selvpubliserte avisbål noen dager etter valget. Vestfold-politikeren var så forbannet på Tønsbergs Blad at han brente avisen, mens han tok bilde av det og publiserte på Facebook. Da han ble statsråd, beklaget han sine handlinger, men likevel: Bokbål er noe politikere til alle tider har fordømt i de mest kraftfulle ordelag.

Ytringsfriheten har vært sett på som en nødvendig forutsetning for demokratiet. Det er derfor grunnlovsfedrene laget en paragraf 100 om trykkefrihet. Da den ble fornyet for ti år siden, nøyet ikke Stortinget seg bare med å garantere trykkefriheten, man fikk også et såkalt infrastrukturkrav inn i den nye Grunnlovens paragraf 100. Der står det at «det paaligger Statens Myndigheder at lægge Forholdene til Rette for en aaben og oplyst offentlig Samtale».

Idealet er at den åpne og opplyste samtale både skal føre til at befolkningen og dets valgte representanter diskuterer seg fram til de beste løsninger for å styre samfunnet, og at velgerne ved hjelp av åpenheten skal kunne kontrollere sine folkevalgte.

Det er ikke disse funksjonene ved en fri presse man tenker på når man åpner en avis i dag – enten det er lokalavisen eller en av de store tabloidene. Mange av dem lar være å skrive om politikk og samfunnsstyring, andre spisser nyhetsreportasjene så sterkt at sakene blir ugjenkjennelige for alle dem som har førstehåndskunnskap. Tønsbergs Blad er en av flere aviser som er blitt beskyldt for å drive usaklig kampanjejournalistikk.

Pressefolk flest trekker på skuldrene av slike beskyldninger. Redaksjonene får alltid kritikk for å være usaklige og å drive kampanje når de retter søkelyset mot maktpersoner. På den annen side er den nyhetsjournalistiske praksis slik at nyanser nødvendigvis forsvinner på veien, og de fleste pressefolk innrømmer at drivet for å få fram store og gode nyheter kan gi fordreide virkelighetsbeskrivelser.

Balansegangen mellom det maktkritiske og det usaklige kommer pressen til å leve med til alle tider – så lenge de har ressurser og interesse for å gå makten etter i sømmene. Men hvor mange aviser har det? Et historisk utviklingstrekk både ved den lokale og riksdekkende presse er at de skriver mindre om politikk enn de gjorde før. Referatene fra kommunestyre og storting er borte. Nyhetssakene fra politikerarenaene er det også jevnt over blitt færre av.

Her ligger antakeligvis årsaken til at så få i dag snakker om sammenhengene mellom demokrati og en fri og aktiv presse. De føler enten at mediene ødelegger like mye for politikk som de bygger oppunder den, eller at mediene er blitt underholdningsorganer uten relevans for samfunnsdebatten.

Dette siste gjelder spesielt om man leser avisene på nett. Det er de sakene det klikkes mest på som kommer øverst, og da blir politikk bare interessant dersom det skjer noe usedvanlig dumt eller skandaløst. Nettavisene lages av veldig få journalister med et helt annet produksjonspress enn i papiravisene. Samtidig ser vi en utvikling der nett og papir blir integrert, og der ressursene til papiravisene også blir mindre enn de var før.

Resultatet er at man får lokalaviser med reduserte muligheter til å drive god og kritisk journalistikk om styringen av kommunen. Og det har vært vanskelig nok fra før. Leserne av lokalaviser forventer en viss porsjon patriotisme. Både de og de lokale annonsørene reagerer dersom lokalavisen blir for negativ – spesielt i saker der intensjonen er å gjøre noe stort for bygda eller byen.

Lokalavisene kan bli så tannløse at ingen bryr seg om dem – inntil de er borte. Om det skjer, vil både politikere og andre erfare at de hadde en misjon bare ved sitt blotte nærvær. En lokalpolitikers visshet om at han kan bli hengt ut på avisens forside, er i seg selv ganske disiplinerende.