Norske sykehjem fremstår som profesjonelle og profesjonaliserte i en internasjonal sammenheng. Men hvor er de pårørende? Hvorfor er de ofte så lite til stede?
I et forskningsprosjekt om sykehjem fikk jeg et spørsmål som jeg har tenkt mye på siden, og som fikk meg til å se en side ved norske sykehjem som jeg i liten grad hadde hatt øye for tidligere.
Er det egentlig særlig plass til pårørende i våre sykehjem?