Grenser for verdighet

I valgkampene er det få paroler som blir brukt oftere og av flere partier enn «verdig eldreomsorg». Det er umulig å ha andre og lavere ambisjoner enn at hver enkelt skal ha et verdig liv helt til døden inntreffer. Samtidig er det en del trekk ved moderne eldreomsorg som trolig gjør det umulig å la alle bevare den verdigheten som politikerne etterspør.

Stikkordene er profesjonalisering og klientifisering. Når ansatte omsorgsarbeidere erstatter private, må det nødvendigvis bli slik at langt flere og av og til ukjente personer trer inn i den gamles intimsfære på en måte som oppfattes som lite verdig av mange gamle.

Når, og hvis, den pleietrengende flyttes fra sine vante omgivelser, oppstår det ofte en forvirring som i sin tur fører til pinligheter og tap av selvfølelse. For ikke å snakke om at det er tidspress i den profesjonelle omsorgen som gjør at relasjonene som utvikles mellom den gamle og hjelperen oppstår på hjelperens premisser.

Å være klient oppfattes som akkurat like lite verdig for en del gamle som det oppfattes for en del av dem som må be om sosialhjelp.

Med dette er det ikke sagt noe om at dagens eldreomsorg er dårlig. Selv om det stadig dukker opp enkelteksempler på alvorlige svikt, er det grunn til å tro at den er bedre enn noen gang. Ressursene som brukes er større, kompetansen er bedre, vektleggingen av den eldres egenmestring er økende og bruken av institusjoner avtakende. Sammenlikner man med riktig gamle dager, er det bedre. Det var ikke alle familier som var snille med de gamle.

Objektive mål på eldreomsorgen før og nå betyr imidlertid lite for en så relativ størrelse som «verdighet». Begrepet rommer ulike ting for hvert enkelt menneske, men for nesten alle dreier det seg om å få tid og muligheter til å ta vare på seg selv i den utstrekning man selv ønsker det.

Det dreier seg også om å få tid og hjelp til å slå seg til ro med egen alderssvekkelse. I vår tid er bare det å bruke ordet «alderssvekkelse» uvanlig. Ingen er svekket i dagens samfunn – det er bare et spørsmål om å få lagt til rette slik at man kan finne fram kreftene i seg og mestre.

Det dumme med at politikerne hele tiden bruker slagordet om verdig eldreomsorg, er at de tømmer begrepet for mening. De gir inntrykk av at bra og mye omsorg automatisk gir verdighet. Dersom de hadde skilt mengde og kvalitet fra verdighet, ville de ha åpnet opp for et mer variert ordskifte, der man kunne ha latt de politiske motsetningene utspille seg på noen områder, mens man på andre felt – i diskusjonen om verdighet – kunne ha hatt mer relevante og konstruktive samtaler.

Det er mye å samtale om. Viktigst er det antakelig å ta fatt i samfunnsorganiseringen og vår hang til å spesialisere, dokumentere og kontrollere. Det er uverdig når en gammel hjelpetrengende på et akuttmottak eller en korttidsavdeling ikke får hjelp til å gå på do, samtidig som vedkommende ser at opptil flere sykepleiere bruker en stor del av tiden sin ved dataskjermen for å samordne spesialiserte tjenester og å dokumentere slik at alt kan kontrolleres.

Like uverdig er det når en syk og svekket eldre person må forholde seg til ulike tjenester som bare i begrenset grad snakker sammen, og som aldri kan snakke på vegne av andre enn seg selv. Selv de mest ressurssterke pasienter i sin beste alder forteller om hvordan avmaktsfølelsen og desperasjonen vokser når man blir kasteball mellom ulike spesialiteter og leger på sykehuset.

Spesialiseringen av tjenester er godt beskrevet av mange, men spesialisering og digitaliseringen av det private tjeneste- og underholdningsmarkedet er mindre omtalt. Hva betyr det for en persons selvfølelse at han eller hun ikke lenger klarer å skru på TV-en, betale regningene sine eller bruke telefonen?

Det er fascinerende hvordan vi i en tid der alle snakker om omsorgsteknologi og smarte hus fortsatt har fjernkontroller til TV-en som fremmedgjør en ganske stor del av den generasjonen som virkelig trenger å se på fjernsyn.

Et ordskifte om verdighet ville ganske fort komme inn på et av de meste betente politiske spørsmål i eldreomsorgen: Forholdet mellom offentlig og privat sektor. Men det er mulig at inngangen til en slik samtale ville ha blitt mindre polarisert om man tok utgangspunkt i det egentlige verdighetsbegrepet. Da ville det være opplagt at det private og det offentlige må smelte mer sammen enn i dag.

Det ville også være opplagt at vi må lage et samfunn med økte forventninger til hver enkelt av oss om å ta oss av de svekkete eldre – enten det er naboen eller en i familien. Økte forventninger ville antakelig også gi økte muligheter til å yte omsorg – en verdig omsorg.