Etter Maidan-opprørets folkelige mobilisering og krav om demokratisering, er endelig grunnleggende reformer i ferd med å bli iverksatt i Ukraina, skriver Aadne Aasland og Christian Larsen. Foto: Gisle Oddstad, VG/NTB scanpix
Etter Maidan-opprørets folkelige mobilisering og krav om demokratisering, er endelig grunnleggende reformer i ferd med å bli iverksatt i Ukraina, skriver Aadne Aasland og Christian Larsen. Foto: Gisle Oddstad, VG/NTB scanpix
Denne artikkelen er over ett år gammel. Den kan inneholde utdatert informasjon.
Kronikk
Meninger i kronikker står for skribentens regning.

En vei å gå for ukrainsk lokaldemokrati

Ukrainas lokaldemokrati er styrket – et arbeid KS og NIBR har vært med på i ti år –  men korrupsjon og vilkårlig maktutøvelse gjennomsyrer fortsatt samfunnet.

Hele 93 prosent av folket sier de har liten eller ingen innflytelse på lokale beslutninger.

Ukrainas mer enn 40 millioner innbyggere har sammensatte og kryssende regionale, etniske, språklige og religiøse identiteter. Sosioøkonomiske forhold varierer også mye mellom ulike deler av landet. Hvordan skal man gå fram for å holde landet samlet men samtidig ta hensyn til slike regionale forskjeller?

Fra Sovjetunionens oppløsning og fram til den såkalte Maidan-revolusjonen i 2013–14, da det beryktete Janukovitsj-regimet ble kastet, var det liten iver blant styresmaktene for å gjøre noe med den sentraliserte styreformen som hang igjen etter sovjettiden.

Politisk farge på presidenten eller regjeringen spilte liten rolle. De gjorde uansett lite eller ingenting for å gi fra seg kontroll ved å desentralisere makten. I realiteten ble landet heller ytterligere sentralisert.

Samtidig har regionale økonomiske og politiske eliter hele tiden hatt stor innflytelse på landets utvikling i tette samspill med nasjonale politikere.

Etter Maidan-opprørets folkelige mobilisering og krav om demokratisering, kom det imidlertid økt press på myndighetene for desentralisering. Og endelig er grunnleggende reformer i ferd med å bli iverksatt. I stedet for en føderal modell, som ville kunne medføre krav om økt regionalt selvstyre og fare for ytterligere avskalling, har de valgt en modell der makt og ressurser overføres til det lokale kommunale nivået. Innflytelsen til distrikter og regioner svekkes parallelt.

Dette krever kommuner som er store nok og med tilstrekkelige ressurser til å kunne ivareta sine utvidete ansvarsområder. Med opprinnelig mer enn 11.000 til dels svært små kommuner, er kommunesammenslåing én av reformens grunnpilarer. Foreløpig har slike sammenslåinger skjedd frivillig og gjennom betydelige økonomiske insentiver.

Det er mange skjær i sjøen. Lokale eliter på distriktsnivå kjemper imot å gi fra seg makt til de sammenslåtte kommunene. Regjeringen har også støtt på store problemer i parlamentet med å grunnlovsforankre reformen, noe som gir nasjonale politikere muligheten til å reversere den senere.

Videre har en del svakt utviklete områder med lave skatteinntekter kommet dårlig ut. Noen små og fattige kommuner er ikke attraktive partnere og har ikke funnet noen å slå seg sammen med.

På den annen side får kommunene nå beholde en mye større andel av sine skatteinntekter og kan i større grad selv velge hva disse skal brukes til. Dette gjør at desentraliseringsreformen både av nasjonale og internasjonale eksperter er blitt framhevet som en av de mest vellykkete reformer i Ukraina siden Janukovitsj-regimet ble styrtet.

Et godt lokaldemokrati kjennetegnes gjerne ved at lokale myndigheter opptrer ansvarlig overfor innbyggerne, er åpne og tilgjengelige, gir tilstrekkelig informasjon og lytter til innbyggernes innspill. Videre deltar innbyggerne aktivt i lokale beslutningsprosesser. Dette kan ikke forventes å være på plass over natten i et land med svake tradisjoner for demokrati. Men hvordan er egentlig tilstanden til Ukrainas lokaldemokrati i dag?

I samarbeid med våre ukrainske partnere har KS og NIBR gjennomført to landsomfattende lokaldemokratiundersøkelser blant innbyggere og lokale myndigheter. Disse to undersøkelsene, som ble gjennomført i henholdsvis 2014 og 2017, gir et innblikk i tilstanden til og utviklingen av lokaldemokratiet i perioden fra rett etter Maidan-opprøret til i dag.

De positive nyhetene er at nær halvparten av innbyggerne mener myndighetene gjør en bedre jobb nå enn før desentraliseringsreformen begynte, mens bare 11 prosent mener det har gått i feil retning. Flertallet på drøyt 60 prosent gir sin støtte til reformen, mens en fjerdedel er imot. Reformen har altså tilsynelatende stor legitimitet.

Samtidig viser undersøkelsen at tilliten til myndighetene er eksepsjonelt lav, og faktisk enda lavere enn den var i 2014. Bare 12 prosent oppgir tillit til landets regjering, 9 prosent til parlamentet og 20 prosent til presidenten.

Det uttrykkes også høy grad av mistillit til viktige institusjoner som dommere og politi. Utbredt korrupsjon, manglende forbedring av levekår og andre ikke innfridde forventninger kan forklare noe av den lave tilliten.

Noe høyere tillit rapporteres imidlertid til lokale enn til nasjonale institusjoner. Ordførerne nyter for eksempel tillit blant 40 prosent av respondentene.

Folk ser heller ikke optimistisk på muligheten for å utøve innflytelse på lokale beslutninger. Hele 93 prosent sier at de har liten eller ingen innflytelse.

På den annen side hevder 62 prosent av de lokalt folkevalgte at innbyggerne har nokså stor eller stor innflytelse på beslutninger i deres lokalsamfunn. Her ser vi et tydelig gap i virkelighetsoppfatning mellom styrende og styrte.

Ukraina har fortsatt en vei å gå for å få bukt med korrupsjon og vilkårlig maktutøvelse som gjennomsyrer samfunnet både nasjonalt og lokalt. Som aktiv støttespiller i reformprosessen, bør det internasjonale samfunnet etter vårt syn legge større press på ukrainske myndigheter når det gjelder å styrke institusjonene og bekjempe ukultur som risikerer å bremse eller forringe reformarbeidet.