Barnevernsungdom trenger mer ettervern

Når ungdom fyller 18 år, blir de myndige. Dermed endrer statusen til unge i barnevernet seg. Nå kan de selv velge om de vil ta imot tilbud om ettervern.

Planlegging av tiden etter 18 år skal skje i god tid før de fyller 18. Takker de nei når de er 18, skal barnevernstjenesten kontakte dem igjen etter ett år for å gi dem et nytt tilbud. Ettervernstiltak kan dessuten gis til en person fyller 23 år.

Dette ser fint ut på papiret, men hvordan blir virkeligheten?

Barnevernsstatistikken taler nemlig sitt tydelige språk om hvor kortvarige ettervernstiltakene blir. I 2015 var rundt 40 prosent av dem som fikk ettervernstiltak, 18 år gamle. En fjerdedel var 19, en sjettedel var 20 og under 10 prosent var henholdsvis 21 og 22 år gamle. Denne prioriteringen av de yngste har vært tydelig helt siden årtusenskiftet.

Men vi forventer jo ikke av våre egne barn at de skal greie seg helt selv når de er 18 eller 19 år gamle. Vi er innstilt på å støtte dem praktisk, økonomisk og følelsesmessig lenge etter dette hvis de trenger det, også etter at de har flyttet hjemmefra.

Det er ingen aldersgrense for når støtten stanser. Dessuten er gjerne foreldrene der hvis ting skjærer seg helt, noe som kan gi unge voksne akkurat den tryggheten de trenger for å prøve ut voksentilværelsen.

Unge voksne med barnevernsbakgrunn ønsker seg akkurat det samme når de skal stå på egne bein etter å ha bodd på institusjon eller i fosterhjem. De kan bli stående veldig alene, og oppleve at barnevernet slipper taket i dem akkurat når de trenger hjelpen aller mest.

Dette blir en ekstra belastning, særlig hvis de ikke har andre støttepersoner, eller noen i nettverket som kan hjelpe dem. De kan ha vanskelig for å navigere i vårt sektoriserte og kompliserte tjenestesystem. De kan mangle praktiske ferdigheter og kunnskap om å håndtere økonomi.

De kan ha vanskelig for å formidle godt nok eller på riktig måte hva slags hjelp de trenger, eller de kan oppleve at hjelperne de møter ikke forstår godt nok hva de ønsker å formidle. De kan mangle kunnskap om hvilke muligheter de har.

For mange blir dessverre konsekvensen at de faktisk må mestre overgangen til voksenlivet på kortere tid, og med færre ressurser, enn det unge flest med langt flere ressurser forventes å få til.

Dette er svært bekymringsfullt. Kommunene bør ha som policy at alle unge som har vært under offentlig omsorg, tilbys egnete ettervernstiltak fra de er 18 til de er 23 år.

Barnevernstjenesten tilbyr mange forskjellige ettervernstiltak, ikke minst hjelp med bolig. Unge voksne kan også få økonomisk støtte mer generelt, og de kan få veiledning eller hjelp med å følge opp videregående utdanning.

Alt dette er viktige tiltak, selv om statistikken viser at de sannsynligvis varer for kort tid for mange. Men forsking med bidrag fra unge voksne i denne livsfasen formidler veldig tydelig at det som også trengs, har å gjøre med anerkjennelse, sosial støtte og hjelp som bygger på gode relasjoner til hjelperen. Barnevernstjenesten bør ha et ansvar for å hjelpe unge voksne med å opprettholde eller finne voksne støttepersoner som kan være der over tid, i samarbeid med dem.

Forsking fra flere land, også Norge, viser at ettervern nytter. Når unge voksne med barnevernsbakgrunn får nødvendig hjelp med bolig, med økonomi, med støtte til utdanning, og ellers praktisk, økonomisk og emosjonell hjelp, får de det bedre og klarer seg bedre. Og jo lengre tid unge voksne får ettervernstiltak, jo bedre er det. Denne kunnskapen utnyttes ikke godt nok i dagens norske barnevern.

Noen vil argumentere for at barnevernet ikke er rette instans for unge over 18, og at Nav vil være rett adresse. Absolutt, i samarbeid med barnevernet som har det juridiske ansvaret for tiltak for tidligere barnevernsungdom mellom 18 og 23 år.

At det offentlige overtar omsorgen for et barn eller ungdom og beholder den til de er myndige, innebærer etter mitt syn en etisk forpliktelse. Det er til å bistå med nødvendig hjelp så disse unge mennene og kvinnene får samme forutsetninger som annen ungdom til å mestre overgangen til en voksen tilværelse, i samarbeid med dem og personer som er viktige i deres liv.

For mange skjer ikke dette i dag, og dette er dårlig behandling av de unge, ved siden av at det er kortsiktig tenkt rent samfunnsøkonomisk.