Økonomiprofessor Jørn Rattsø vet å provosere, og har aldri vært småkommunenes beste venn, skriver vår kommentator. Foto: Terje Lien
Kommentar

Rattsø og småkommunerøkla

Småkommunene vil yte stor motstand i kommunereformen. Ikke rart Sanner er fristet av Jørn Rattsøs oppskrift om å konsentrere seg om byområdene og la røkla vente.

Hvorfor ikke bare starte med storbyene, og la røkla vente?

De 20 største storbyområdene har storparten av innbyggerne og tiltrekker seg det meste av veksten. Hvorfor ikke bare starte med storbyene, og la røkla vente? Økonomiprofessor Jørn Rattsø vet å provosere, og trenger ikke pakke inn språket sitt i politisk spiselige lefser. Han har aldri vært småkommunenes beste venn, selv om han kommer fra lille Hitra i Trøndelag.

Rattsø ledet på midten av 90-tallet utredninger om omlegging av inntektssystemet, og hisset på seg småkommunene ved å hevde at det er rettferdig å la dem betale for sine smådriftsulemper selv, når de velger å være små.

Så Rattsø var et naturlig valg da Akademikerne og NHO ville se på kommunereformen, urbanisering, næringsutvikling og utdanningsvekst. Rapporten ble presentert på et seminar denne uken.

Kommunalminister Jan Tore Sanner var begeistret. Han hadde finlest rapporten enda han bare hadde trengt å lese sammendraget, som han sa.

Han er ikke den første som foreslår dette. Geir Vinsand i Nivi Analyse sa i Kommunal Rapports papirutgave 15. mai at han mener vi trenger en egen storbykommisjon for å ta grep om inndelingen i storbyområdene. Først og fremst i Oslo, Bergen, Stavanger og Trondheim, men også i andre sammenvokste byområder.

I utredningen er Rattsø opptatt av urbane områder som motorer i utviklingen, og kommunegrenser som bremser denne utviklingen.

Rattsø mener kommunereformen bør konsentrere seg om de 20 største storbyområdene, og la resten, altså røkla, komme etter i sitt eget tempo. Eller kanskje de bare kan få ha de grensene de ønsker, men med litt færre oppgaver? Altså en ny inndeling i A- og B- kommuner, og et brudd med generalistkommuneprinsippet.

Rattsø mener generalistkommuneprinsippet allerede er brutt i og med at Oslo har fylkeskommunale oppgaver.

De 20 storbyområdene bør få samme oppgaveportefølje som Oslo, fordi det er her veksten har kommet og vil komme. Og ligger du ikke i nærheten av disse områdene, har du verken folk eller vekst nok til å bli regnet med i det moderne, urbane Norge.

De 20 byområdene er:

Oslo, Bergen, Stavanger/Sandnes, Trondheim, Lillestrøm, Drammen, Asker/Bærum, Fredrikstad/ Sarpsborg, Follo, Tønsberg/Horten, Kristiansand, Skien/Porsgrunn, Haugesund, Ålesund, Sandefjord/Larvik, Hamar, Tromsø, Bodø, Arendal og Gjøvik.

Næringslivet har lenge ønsket seg større byregioner hvor transport og arealplanlegging bare skal styres av én instans. De er lei av et kommunemønster som styres etter hva små distriktskommune kan klare. De 20 største byområdene vil ha en minimumsstørrelse på 70- 80.000 innbyggere. De skal som Oslo ha fylkeskommunale oppgaver, og blant annet kunne se hele skoleløpet under ett. Osloskolen ble rost opp i skyene på NHO-seminaret. Fokus på karakterer og muligheter for de flinkeste til å forsere er en skole næringslivet liker.

Fylkeskommunene vil forsvinne i urbane strøk. Men kanskje må vi ha et mellomnivå i distriktene som tar seg av kommuneovergripende oppgaver, sier Rattsø.

Med Rattsøs modell vil vi altså hekte av de minst lønnsomme delene av landet. Disse får egne ordninger, og «slipper» sammenslåing i større grad. Vi kikker stadig på våre naboland når kommunereformen diskuteres. Og i Finland har de etter flere runder med kommunesammenslåing begynt å konsentrere seg om storbyene. De store folkefattige kommunene i nord har i liten grad vært berørt av sammenslåinger.

Rattsø har listet opp de ti regionene i Norge som har hatt mest stagnasjon, tilbakegang eller svært liten befolkningsvekst siden 1970. Disse er: Rørvik, Surnadal, Risør, Oppdal, Frøya/Hitra, Høyanger, Setesdal, Røros, Rjukan og Grong.

I disse regionene er det også lavt utdanningsnivå og langt mellom folk. Det er to faktorer som gjør vekst vanskelig. For det er byvekst og urbanisering som skaper næringsutvikling. Bedrifter etablerer seg i byområder og folk flytter etter, eller folk flytter til byenes attraktive tilbud og bedriftene flytter etter arbeidskraften. Det er byene som er motorene i veksten. Det er vekst og næringsutvikling NHO og næringslivet er opptatt av.

En blå regjering vil lytte ekstra til stemmene fra næringslivet. Sammenslåing av kommuner rundt byene handler ikke så mye om bedre tjenester. Det handler om næringsutvikling og bedre kår for bedrifter som vil vokse, tjene mer penger og gi flere arbeidsplasser.

Det handler også om ikke å binde opp kompetansen i offentlig sektor når næringslivet kanskje kan trenge den.

«Siden kommunene og næringslivet konkurrer om høyt utdannet arbeidskraft, vil mer effektiv utnyttelse av kompetanse kunne frigjøre ressurser til næringslivet», heter det i rapporten.  

«Røkla» er skeptiske til kommunesammenslåinger. De ser ingen gevinst. Rattsø peker også på at det neppe blir vekst i disse distriktene med kommunesammenslåing. Kanskje er det en vinn-vinn-situasjon for regjeringen å la sammenslåingsmotstanderne i distriktene få viljen sin, slippe mye bråk, og gå videre med storbyområdene hvor behovene for transport og arealkoordinering er store?