Nytt innsyn gir ny innsikt

Adresseavisen banet vei da to av journalistene ba om, og etter hvert fikk innvilget, innsyn i alle avviksmeldingene fra de tre siste årene i Trondheim. De gjennomgikk

1.781 meldinger om alvorlige avvik og tegnet et bilde av sviktende omsorg. Halvparten av meldingene gjaldt feil i medisineringen. De andre fordelte seg på vold, trusler, manglende samhandling med sykehuset, skader på pasienter og sikkerhetsmangler.

Innsynsbegjæring ble også sendt Bergen og Oslo. Her ble det avslag, men etter stor debatt og sterkt press lovet Oslo-politikerne offentliggjøring. Det skal skje i løpet av høsten.

I Bergen skal manglende funksjonalitet i datasystemet gjøre det vanskelig å gi innsyn med nødvendig anonymisering, men samletall er lovet i løpet av oktober.

Nylig fikk Nordlys tilgang til meldinger i Tromsø fra to og et halvt år, og gjennomgikk nesten 1.300 alvorlige avvik i sykehjemmene og hjemmetjenesten.

Også her gir meldingene et sjokkerende innblikk i hvordan hverdagen kan være i den norske omsorgstjenesten. De mest alvorlig hendelsene som er nedtegnet, endte med dødsfall, mens en rekke andre avvik må betegnes som alvorlig omsorgssvikt.

Trondheim kommune fortjener honnør for å ha gått foran med den åpenheten de har vist. De har med dette satt en standard som andre bør følge. Det vil uansett ikke være mulig å lukke den døra som nå er åpnet. Både innbyggerne og politikerne trenger den innsikten som innsyn i meldingene gir.

Noen hevder at offentliggjøring vil skremme pleiepersonell fra å føre avvik. Det er ikke et akseptabelt argument. Åpenhet om feil, og aksept for at feil kan skje, kan derimot senke terskelen for å si fra.

Å føre avvik er en plikt, og hensikten med slike meldinger nettopp er å kontrollere kvaliteten og pasientenes sikkerhet, og derigjennom gi grunnlag for forbedringer i tjenestene. Meldingene er en del av internkontrollen.

Erfaringene fra Trondheim tyder dessuten på at frykten kan ha vært ubegrunnet. Her opplevde de en liten økning i antall avviksmeldinger i august. Og enda viktigere, ifølge spesialkonsulent Tor Magnus Hindenes:

«Ansatte sier at de føler seg sett og hørt gjennom disse sakene. Det har ikke blitt en debatt om ‘udugelige ansatte’, for dette er flinke folk som tar jobben alvorlig. Det har blitt en politisk debatt de alle applauderer», sier han til Adresseavisen.

Det er likevel ikke slik at meldingene gir et entydig bilde av kvaliteten. Forsking, som det ikke finnes mye av når det gjelder bruk av avviksmeldinger i sykehjem og hjemmetjenesten, tyder også på at avvik underrapporteres. Det kan skyldes både at pleierne er usikre på hva et avvik er – hvilke lover og forskrifter registreringen bygger på – at rapportering blir nedprioritert i en travel hverdag, at meldingssystemet blir sett på som et angiversystem, eller at de ikke ser hensikten med det; «det skjer jo ikke noe likevel». En annen utfordring kan være mangelfulle digitale verktøy.

Ingvil Birkelund Andersen problematiserer spørsmålet i en masteroppgave fra Universitet i Tromsø i 2014, der hun har undersøkt avdelingslederes erfaringer med å behandle avviksmeldinger på sykehjem. Et viktig funn hun har gjort, er at avviksprosedyren er lite egnet til å få fram uforsvarlige forhold i avdelingen når det gjelder psykososiale forhold og behovet for omsorg og nærhet.

Normen på sykehjem er at man ikke skal melde avvik på pasientenes omsorgsbehov, skriver Andersen. Ut fra en slik tankegang vil for eksempel det at pasienter må ha en «liggedag» fordi personalet ikke har tid til å hjelpe dem opp av senga, ikke være et avvik – til tross for at dette er et grunnleggende behov som skal ivaretas i henhold til kvalitetsforskriften.

Evnen til å dekke disse behovene er knyttet til bemanning, tid og oppmerksomhet. Det er vanskelig å få gehør for bemanningsspørsmål gjennom avviksrapportering, viser Andersen, og konkluderer med at systemet ikke er et godt verktøy for å fremme kvalitet og sikkerhet i pleietilbudet.

Selv med alle de svakheter som ligger i avvikssystemet, er meldingene blitt en vekker der de er offentliggjort. Kvalitet er satt på dagsordenen. Ledere og politikere må forholde seg til dette på en ny måte, til tross for at informasjonen ikke burde være ny for dem. Det er et ubetinget gode at kommunale ledere må forholde seg til kvalitet også på en måte som ikke fanges opp i måle-og-telle-verktøyer.