Kommuneloven er krystallklar på hvem som bestemmer til slutt, skriver Jan Inge Krossli. Her kommunalminister Monica Mæland (H) da hun la fram forslag til den nye loven i 2018.

Foto: Vidar Ruud, NTB scanpix

Mindre konflikt med ny lov?

Den nye kommuneloven kan bidra til å dempe konfliktnivået mellom kommunedirektøren og politikerne.

Jan Inge Krossli er kommentator i Kommunal Rapport.

Flere konflikter mellom kommunedirektør og politikere har preget nyhetsbildet i Kommune-Norge så langt i 2020, som i Nordkapp og Midt-Telemark.

Godt samarbeid kan ikke lovfestes, men en klar kommunelov kan gjøre samarbeidet ryddigere.

Samtidig har en ny kommunelov trådt i kraft. En av ambisjonene var å «tydeliggjøre ansvar og roller» mellom politikerne og administrasjonen. Endringene er ikke store, men kanskje kan de gjøre det lettere å samarbeide og rydde i hva det er saklig grunn til å strides om. Loven er ennå for ung til at vi ser dette i praksis.

Med de nye reglene, kan politikerne lettere vite når kommunedirektøren ikke har gjort jobben sin godt nok. Og hvis kommunedirektøren har gjort jobben sin bedre enn politikerne liker, kan han eller hun vise til sine plikter i loven.

Kommuneloven er krystallklar på hvem som bestemmer til slutt. Det er folkevalgte som tar de overordnede beslutningene og er ansvarlige for kommunens virksomhet. Likevel er det kommunedirektøren som må gå når konflikter settes på spissen i kommuner med formannskapsmodell. I parlamentarisk styrte kommuner, og på nasjonalt nivå, må politikerne bære konsekvensene av sine feil. Det virker mer riktig, men det er en annen sak.

Allerede i kommuneloven av 1992 fikk de folkevalgte en rolle som strategiske ledere. Politikerne fikk ansvar for å bestemme hva som skal gjøres, mens administrasjonen fikk større frihet til å avgjøre hvordan. Denne trenden har fortsatt, også på europeisk nivå, viser forskningen.

Altså er det grunnlag for bråk når kommunedirektøren og hennes ledergruppe blander seg i det strategiske, eller når folkevalgte blander seg for mye i detaljene. Men det finnes selvsagt ikke noen absolutte grenser for dette i kommuneloven.

Kommunedirektøren har først ansvaret for å forberede saker for folkevalgte organer, og når politikerne har tatt en beslutning, har direktøren ansvaret for å iverksette vedtakene.

Med den nye kommuneloven skal ikke sakene bare være «forsvarlig utredet», de skal mer presist «gi et faktisk og rettslig grunnlag for å treffe vedtak». Kommunedirektøren har ansvaret for at alle juridiske forhold er belyst, og at alle relevante fakta i saken er med.

Dette kan gi politikerne argumenter hvis de ikke er fornøyd med utredningen. Men det styrker også kommunedirektørens plikt til å legge fram alle sider av saken – også det som kan være upopulært blant politikerne.

Handlingsrommet kommunedirektøren beskriver, kan oppleves som trangt. Det lokale selvstyret fungerer innenfor nasjonale rammer, og økonomisk balanse krever harde prioriteringer. For politikerne er det lett å skyte budbringeren, selv om Stortinget har satt rammene. Men med den nye loven, kan ikke politikerne kritisere kommunedirektøren for å peke på faktiske konsekvenser eller juridiske begrensninger.

Tøyer hun grensene mot politiske vurderinger, kan det være større grunn til å kritisere. Men det er uansett politikerne som fatter beslutningen. De kan gå imot direktørens innstilling, men de gjør det i så fall med åpne øyne.

Deretter har administrasjonen plikt til å iverksette vedtaket, «uten ugrunnet opphold», som det presiseres i den nye kommuneloven. Det styrker politikernes rolle. Kommunedirektøren skal ikke kunne trenere gjennomføringen av vedtak hun er uenig i.

Men hvis kommunedirektøren oppdager faktiske eller rettslige forhold som er viktige for å gjennomføre vedtaket, så skal det folkevalgte organet få vite det og få mulighet til å endre vedtaket. Da kan gjennomføringen bli utsatt til saken er behandlet på nytt i neste møte. Det er en fare for at dette blir en treneringsbestemmelse.

Den nye kommuneloven gir kommunedirektøren et tydelig personalansvar for administrasjonen. Kommunestyret har fortsatt ansvaret for arbeidsgiverpolitikken og for hvor mange årsverk det er plass til innenfor budsjettet. Men politikerne kan ikke lenger blande seg i konkrete ansettelser og oppfølging av ansatte i administrasjonen, slik de har gjort i en del kommuner.

Godt samarbeid kan ikke lovfestes, men en klar kommunelov kan gjøre samarbeidet ryddigere. God personkjemi kommer ikke nødvendigvis av seg selv. Tydelige roller og ansvar er viktige ingredienser. Det som er helt sikkert, er at kommunene er på sitt beste når de folkevalgte og administrasjonen respekterer hverandres roller og spiller sammen.

Delta i debatten

Vi setter stor pris på at du deler ny kunnskap, dine egne erfaringer og diskuterer med oss og andre lesere. Du må bruke ditt fulle navn for å delta i debattene. Debatten vil bli moderert i tråd med de presseetiske regler. Modereringen skjer i etterkant av publiseringen.