Med godt politisk lederskap er det mulig å føre reell politisk debatt i kommunestyrer og formannskap. Her fra et kommunestyremøte i Kvalsund. 

Foto: Magnus Knutsen Bjørke
Kommentar

Lukkede møter er et nederlag

Fri debatt kan ikke bety fri for innsyn. Når lokalpolitikere lukker døra til møterommet, får velgerne den i trynet.

Debatten om åpne møter i folkevalgte organer gjenåpnes i den nye boka Folkevalgt og politisk leder.

Moderne forbrukere krever å få vite hvordan pølser blir laget, moderne velgere hvordan politikk blir utformet.

Møter i alle folkevalgte organer ble åpnet med kommuneloven i 1992. Møteoffentlighet ble stadfestet i den nye kommuneloven i 2018. Norge har ett av de mest åpne lokaldemokratiene i verden. I mange andre land er bare møter i det øverste organet åpent, mens møter i utvalg og det som tilsvarer formannskap, er lukket.

Endelig kan Norge med stolthet ønske andre land velkommen etter! Men nei, mange lokalpolitikere vil heller følge andre land og ta et skritt tilbake. De får støtte av forskerne i boka, Espen Leirset og Asbjørn Røiseland.

Forskernes viktigste argument er hensynet til deliberasjon – muligheten for en fri og konstruktiv diskusjon der aktørene er åpne for å lytte til motparten og endre oppfatning, for å komme fram til så gode løsninger som mulig. Dette kan best gjøres i fortrolighet i lukkede møter, mener forskerne.

Hvis fri debatt skal bety fri fra brysomme velgere, så er det et nederlag for demokratiet. Med godt politisk lederskap er det fullt mulig å føre reelle politiske diskusjoner i åpne møter. Hvis lokalpolitikerne ikke klarer det, så har det mer med den politiske kulturen å gjøre enn om møtene er åpne eller lukket.

Hvis flertallet pleier å ture fram som det vil, uten å ta hensyn til mindretallet, så vil de ikke plutselig bli kompromissvillige bak lukkede dører.

I stedet for å se på åpne møter som et ubehagelig problem, kan folkevalgte se på dem som en kjempemulighet til å øke innbyggernes forståelse av det som skjer i kommunen. Det kan styrke den politiske interessen og deltakelsen.

Det er ikke nok at velgerne får vite sluttresultatet politikerne har kommet fram til bak lukkede dører. De skal også ha innsyn i den politiske prosessen, for å kunne kontrollere hvordan politikerne de har valgt, kom fram til resultatet. Moderne forbrukere krever å få vite hvordan pølser blir laget, moderne velgere hvordan politikk blir utformet.

Et moderne lokaldemokrati må være åpent, beslutningsprosessene må være transparente. Det styrker tilliten til politikerne og vedtakene. Lokaldemokratiet må involvere innbyggerne mer mellom valg. Det er ikke mulig uten åpenhet.

Samtidig er ikke kommuneloven ment «å innebære noe forbud mot politiske forhandlinger og kontakt mellom folkevalgte utenom møtene», skrev kommunelovutvalget i sin utredning i 2016, lovens viktigste forarbeid. Det er «forholdsvis vid adgang» til fortrolige samtaler, men hvor grensene går er fortsatt uklart.

Ifølge utvalget kan et flertall av partiene ha felles gruppemøte eller gruppeledermøte uten at det anses som et møte som skal være offentlig – men alle partiene kan ikke være representert. Det er ikke særlig prinsipielt, og vil bli forsøkt omgått. Ordføreren kan først ha et felles gruppeledermøte med posisjonen og etterpå med opposisjonen.

Grupper av mer eller mindre sinte innbyggere kan være ubehagelig nok, men det er oss i mediene politikerne frykter mest.

Både kommunestyret og mediene har et samfunnsoppdrag fra velgerne. Politikerne skal gjennomføre politikken de er valgt på, mediene skal kritisk følge med på hva de gjør. Rollene er motsetningsfylte, men vi har også en felles interesse i å sørge for at demokratiet fungerer best mulig.

Forskerne utfordrer mediene til å endre dekningen av lokalpolitikk. Da vil «argumentet for lukkede møter mer eller mindre falle bort».

De mener mediene må ha større forståelse for at politikere og partier ikke alltid har et standpunkt klart, men kan endre det i en åpen debatt – uten å gjøre en stor sensasjon ut av det.

Mediene kan bli bedre. Kritisk journalistikk er ikke det samme som å skape mest mulig støy og blåse konflikter ut av proporsjoner. Reelt kritisk journalistikk må bygge på kunnskap om hvordan politikk og administrasjon i kommunen fungerer. Da kan også lokalavisa mer troverdig slå på stortromma når det trengs.

Samtidig som de er kritiske, kan lokale medier innta en konstruktiv aktørrolle i lokalsamfunnet, og utfordre politikerne på løsninger.