Koronakrisen er så alvorlig at den krever tydelig nasjonal ledelse og tiltak. Men innenfor denne rammen, ser vi at lokalt handlingsrom gir en effektiv og trolig bedre håndtering av krisen, skriver Jan Inge Krossli.

Foto: Magnus Knutsen Bjørke
Kommentar

Kommunenes store koronatest

Koronakrisen er en enorm test av så godt som hele kommunens virksomhet. Ikke bestått kan i verste fall koste menneskeliv.

Koronakrisen vi er inne i er global og nasjonal – og lokal. På alle nivåer setter den planer, styringssystemer, tjenester og lederskap på harde prøver. Kommunene har ansvaret for å utarbeide beredskapsplaner for helse- og omsorgstjenesten og for smittevernet. Testen på om smittevernplanene var på plass, ble gjort i februar.

Lokalt handlingsrom gir en effektiv og trolig bedre håndtering av krisen.

Ikke alle kommunene besto den. Fylkesmennene fant mangler i planene til opptil 70 kommuner. De viktigste manglene ble raskt rettet.

Smittevernloven gir kommunestyret og kommunelegen det primære ansvaret for tiltak som skal motvirke at en «allmennfarlig smittsom sykdom» sprer seg. Tiltakene vi nå kjenner så godt, er listet opp: Forby eller begrense møter og arrangementer; stenge eller begrense aktiviteten i skoler, barnehager, transport og private virksomheter; pålegge personer karantene og isolasjon.

Koronaviruset ble definert som en alvorlig «allmennfarlig smittsom sykdom» 10. mars. Det ga Helsedirektoratet fullmakt til å vedta slike tiltak for hele landet.

Helsedirektoratet og regjeringen er blitt kritisert for å sette inn nasjonale tiltak for sent og for svakt. Flere ordførere og kommuneleger etterlyste nasjonale føringer. Andre kommuner iverksatte tiltak selv.

Det er forståelig at faglige og politiske ledere lokalt ønsker statlig styring i en slik situasjon. Nasjonal tyngde bak felles tiltak skaper også forståelse i befolkningen. Men de kommunene som handlet ut fra vurderinger av situasjonen lokalt, sto på trygg grunn i smittevernloven. De viste lederskap og tok ansvar for egen befolknings helse.

Frp-leder Siv Jensen var blant dem som kritiserte ulik praksis i kommunene i den første fasen. Men ulik praksis er ikke noe problem i seg selv, så lenge den er forsvarlig og lovlig. Ulike løsninger kan være nødvendig, fordi utfordringene er ulike. Kommuner med flere smittede har behov for strengere tiltak enn andre, og der lærere var smittet, måtte skolen stenges.

Lokalt mangfold får også fram nye løsninger, som andre kommuner igjen kan lære av.

Koronakrisen har fortsatt store lokale variasjoner. Noen av de hardest rammede kommunene har satt inn tiltak som går utover de nasjonale. Det kan de så lenge tiltakene er innenfor smittevernloven og annet lovverk.

Hyttekommunen Hol varslet at de ville be Heimevernet om hjelp til å sende hytteeiere hjem. Det kunne de ikke uten å gå om Fylkesmannen. Smittevernloven gir kommunene vide fullmakter til å «isolere personer i geografisk avgrensede områder», men personer i samfunnskritiske funksjoner må unntas.

Frosta og Nord-Fron hadde tidlig flere smittede, og er blant kommunene som har lyktes i å stanse smittespredningen helt ved å stenge grensene og isolere folk mest mulig. Nasjonale og lokale smitteverntiltak setter kommunenes tjenester på prøve. Helse- og omsorgstjenestene har en kjempejobb med både å begrense smitte og behandle syke. Rektorer og lærere må finne nye måter å gi elevene undervisning.

Kommuner som er vant til å finne nye, innovative løsninger, vil klare dette bedre enn andre. De som har vikarpooler og lignende ordninger, vil lettere kunne rekruttere helsepersonell. De som har en frivillighetspolitikk, vet hvilke frivillige ressurser som finnes og hvordan de kan utløses sammen med organisasjoner og foreninger.

Når folk ikke kan møtes, blir digitale løsninger viktig i hele kommunens virksomhet. Muligheten for digitale fjernmøter trengs særlig i helsetjenesten og skolen, og i den administrative og politiske ledelsen.

Gode styringssystemer og reglementer gir nå gevinst i ledelsen av kommunen. De aller fleste vil sette en administrativ krisestab. Politisk kan kommunestyret delegere myndighet i hastesaker til både ordføreren, formannskapet eller andre utvalg.

Gode systemer er nødvendig, men ikke tilstrekkelig. De lykkes best i en krisesituasjon de kommunene som allerede har et godt og tillitsfullt samarbeid mellom politikere og administrasjonen og innad i kommunestyret.

Koronakrisen er så alvorlig at den krever tydelig nasjonal ledelse og tiltak. Men innenfor denne rammen, ser vi at lokalt handlingsrom gir en effektiv og trolig bedre håndtering av krisen, tilpasset ulike lokale behov. Dette er det norske lokale selvstyrets styrke.

Når krisen er over, må kommunene selv, og andre, vurdere kritisk hvor godt de besto denne testen. I verste fall har feil og mangler kostet liv, i beste fall har håndteringen reddet liv.