Frykt må møtes med informasjon

At tusenvis av asylsøkere ankommer Norge, blir synlig og konkret for stadig flere, etter hvert som akuttmottak popper opp i stadig nye nabolag. Med dem følger også skepsis og fremmedfrykt.

For mange er bildet av lille Aylan, død på en strand i Tyrkia etter en flukt som mislyktes, falmet og erstattet av horder på vei gjennom Europa. Individer forsvinner i en noe langt skumlere; en «flyktningstrøm».

Over hele landet holdes det nå folkemøter i forbindelse med at mottak etableres. Det er et godt tiltak for å møte folks frykt, som selvsagt må tas på alvor, selv om man ikke nødvendigvis anser all bekymring som reell.

Det er mange ting folk er redde for, alt fra sykdomssmitte og kriminalitet til synkende verdi på egen bolig.

Tempoet er høyt, til stor frustrasjon for ordførere og kommunale ledere som kanskje får informasjon om det nye mottak først når det er på plass, eller kort tid før. De vet ikke hvor mange som kommer eller hvilken forfatning de er i. Har de fått helsesjekk? Er det barn med? Er de syke eller traumatiserte? Hvor lenge skal de bli? Hva forventes av kommunen?

Det er lett å forstå at både UDI og de som driver mottakene har hatt hendene mer enn fulle, og at informasjonen til kommunene har lidd under det. Men dette er en sak som må prioriteres. En krise – som utfordringene med å skaffe asylsøkere mat, tak over holdet og varme klær fortløpende kan kalles – følges som oftest av en informasjonskrise. Og mangel på informasjon gir grobunn for spekulasjoner og i verste fall frykt.

Informasjonen blir nå forhåpentlig bedre, etter at UDI og KS er blitt enige om nye, skjerpete rutiner for hvordan kommunene skal informeres. Det vil i neste omgang gjøre det lettere for kommunene å informere befolkningen.

Mange har altså gjort det allerede – innkalt til åpne møter for befolkningen og hatt med både ordfører, kommunale ledere, UDI og mottakets driftsoperatør. Noen steder har også frivillige organisasjoner deltatt.

Erfaringene er gode, ser det ut til. I lokalavisene kan vi lese om kommunetopper som er blitt engstelige ved synet av folkemengden som møtte opp – enkelte steder så mange at flere møter måtte til – men som også er blitt overrasket over responsen. For det er ikke alltid bare de bekymrete som møter opp, men også engasjerte innbyggere som lurer på hvordan de kan hjelpe.

Saklig informasjon demper frykt. Det er ikke saklig grunn til å tro at voldtektsforbrytere og andre kriminelle er overrepresentert blant asylsøkere. Erfaringene fra etablerte mottakskommuner er ikke at det blir mye uro og konflikter.

Men mange er medtatte på grunn av opplevelser i hjemlandet og en farlig flukt, noen er traumatiserte. De fleste søker fred og ro. Å bli tatt imot på en vennlig måte kan gjøre en stor forskjell.

Ikke alle spørsmål kan besvares, som hvor lenge et akuttmottak skal vare, selv om driftsavtalene er korte – gjerne tre måneder. Mye tyder på at varigheten blir lenger. Det må man være ærlig om.

– Vær ærlig med befolkningen, var også rådet fra ordføreren i Råde, Renee Rafshol, da han var i Stavanger og delte erfaringer fra å få 1.000 asylsøkere nærmest over natten.

– Det som er viktig, er at man gir jevnlige oppdateringer. Både fra kommunens side, men også kanskje i postkassene, og at man er ærlig. Jeg tror ærlighet varer lengst, sa han, ifølge Stavanger Aftenblad.

Foruten informasjon, gir folkemøter også en anledning til å omsette velvilje og engasjement i konkret handling. Et sted som Bømlo har det allerede resultert i tilbud til asylsøkerne om å bruke gymsal og idrettsanlegg. Her kom det også ideer om å assistere de som er interessert i å fiske, invitere dem med på julegrantenning eller åpne språkkafé.

Selv om mottaksbeboerne ikke skal integreres på samme måte som de som har fått opphold og bostedskommune, har aktiviteter og sosial kontakt stor betydning, ikke minst fordi vi vet at oppholdet kan bli langt. Påkjenningen med å sitte måneder og kanskje år uvirksom og i konstant uvisshet om framtida kan vi knapt forestille oss.