Åpenhet er et gode, ikke en byrde

Torsdag var en rekke aktører innen offentlig forvaltning samlet hos Kripos i Oslo, på et møte i regi av Justisdepartementet. Temaet var evaluering av offentlighetsloven, som nærmest ble fullstendig omskrevet med virkning fra 2009 – i den hensikt å øke innsynet i forvaltningen. Ikke minst medførte loven en god del endringer for innsynet i kommunene.

Nå skal departementet vurdere om loven så langt virker etter hensikten. Kommunal Rapport var eneste publikasjon som var særskilt invitert til møtet, i tillegg til presseorganisasjonene. Det kan være fordi vi arbeider i skjæringspunktet mellom forvaltning og åpenhet. For eksempel er det ingen andre aviser som leses av så mange kommunale ledere som oss. Eller det kan skyldes våre mange artikler om problemene med dagens lovverk.

Uansett ga møtet en god påminnelse om at pressen dessverre ofte står langt fra Kommune-Norge i synet på åpenhet. Det var vanskelig å tolke innleggene fra de kommunale aktørene som annet enn kritikk mot at loven går for langt og gir eierne av kommunene – innbyggerne – for mye innsyn.

Deler av forvaltningen mener åpenbart fortsatt at åpenhet er en byrde og ikke en fordel for beslutningsprosessen.

I sin korte innledning til møtet sa statssekretær Astri Aas-Hansen (Ap) blant annet: «Hvor mye konfidensialitet er nødvendig for å sikre effektive avgjørelser?» Men det kreves ikke hemmelighold for å være effektiv. Hvis offentlighetsloven evalueres med det utgangspunktet, er det en fare for at evalueringen blir til liten glede for dem som mener åpenhet er en grunnleggende forutsetning for et velfungerende demokrati – nasjonalt og lokalt.

Det er allerede en rekke begrensninger på innbyggernes innsyn i forvaltningen – som altså er innbyggernes ansatte, og som bruker innbyggernes penger. Evalueringen av offentlighetsloven bør tydelig gå i retning av å fjerne de smutthullene som fortsatt finnes, framfor å imøtekomme ønsker som å likestille byrådsnotater med regjeringsnotater – eller la kommuneadvokaten være like hemmelig som regjeringsadvokaten.

Tvert imot må vi lytte til en bisetning som falt fra KS på møtet: Det er ikke noe ramaskrik i Kommune-Norge mot åpenhet. Både Oslo og Bergen kommuner stilte med egne folk på møtet og brukte mye tid på alt de mener er vanskelig ved å være åpne. KS la da også til at det er «en del uheldige effekter» av den nye loven. La oss håpe kommunene ikke mener mer åpenhet er en slik «uheldig effekt».

Tendensen går mot en mer åpen kommunal forvaltning. Det er bra. For halvannet år siden var tre av fire møter i kontrollutvalgene lukket. Nå blir de åpne gjennom en endring i loven. Deler av Kommune-Norge begynner å innse at de heller ikke er så farlig at kommunens egne eiere, innbyggerne, får mer innsyn.

Dessverre finnes det ingen oversikt over hvor mange innsynskrav en kommune mottar og hvordan de blir besvart. På møtet torsdag fortalte Bergen kommune at det antakelig kommer rundt 2.800 krav om innsyn i år. Om det er gjennomsnittlig for landet, betyr det ett krav per 100 innbyggere i kommunen i året. Det er ikke for mye.

Evalueringen av offentlighetsloven bør bidra til å fjerne tvilen om at opplysningene det offentlige behandler faktisk er offentlige, med mindre annet følger av lovverket. For eksempel smutthullet om at et selskap er unntatt hvis det ikke har administrativt ansatte, uansett størrelse eller funksjon. Det kan umulig være intensjonen. På samme måte kan det ikke være slik at enheter i Oslo kommune lar være å utlevere informasjon til Fylkesmannen, som dermed aldri får vurdert en klage fra oss på manglende innsyn. Her trenger man åpenbart en svarplikt innen en gitt tid. Det er viktig at departementet evaluerer slike smutthull – og ikke bare de vi i Kommunal Rapport har funnet ved vår journalistiske jobbing.

En hemmelig kommuneadvokat og intet innsyn i byrådsnotater vil være svært negativt for tilliten til det lokale folkestyret. Det er i offentlighetens – altså kommuneeiernes – interesse at kommuneadvokatens notater er allment tilgjengelig. Det handler blant annet om at eierne av kommunen skal kunne kontrollere om de som er satt til å lede kommunen, følger disse rådene eller ei. Et tilsvarende eksempel er jo kommunerevisoren i Vik, som i 2002 advarte mot Terra-investeringene. Vi kan ikke ha en offentlighetslov som gjør slike notater til kommunens ledelse hemmelige. Men som kommunal-rapport.no skrev i fjor, er hemmelighold melodien for kommuneadvokaten i Oslo.

Det kan virke som om kommuneadvokatene egentlig har mest lyst til å jobbe i det private advokatmarkedet, slik de omtaler sin egen arbeidsgiver som klient og viser til praksis i det private for å argumentere for hemmelighold. Med en slik holdning bør man kanskje vurdere å skifte beite. Kommuneadvokaten er ikke som andre advokater.

At et byråd ønsker å nekte innsyn i de politiske diskusjonene fordi uenighet medfører demokratisk oppmerksomhet – av noen kalt støy – kan heller ikke være et relevant argument. Fører vi det argumentet videre, bør det heller ikke være innsyn i formannskapet eller kommunestyret. Det er det selvsagt ingen som mener.

Noen opplysninger skal ikke komme allmennheten for øret. Derfor har vi bestemmelser om taushetsplikt og regler for å unnta noen opplysninger for innsyn. Det er naturligvis helt i orden. Men praksis rundt om i Kommune-Norge viser at det fortsatt er lenge til vår avis kan slutte å skrive om kommunale ledere som nekter å la sine arbeidsgivere – innbyggerne – få innsyn i viktige prosesser. Kanskje bør Kommunal Rapport ta ansvaret med å tilby hele sektoren gode kurs i demokrati og åpenhet. For, som Frank Sinatra synger, du kan ikke ha det ene uten det andre.