Forebygging kan ikke velges bort

Konsekvensene er store når barn faller utenfor. Det kan påvirke barns helse, muligheten til å lykkes på skolen og det kan gi økt risiko for at barn begår kriminalitet.

Mye av ansvaret for å sørge for en solid og trygg grunnmur rundt barndom ligger hos kommunene. De skal sikre at helsestasjonen følger opp, at barnehagen har god kvalitet og at familier har økonomi til å klare seg.

Når det er behov, skal barnevernet ha kapasitet til å følge opp tidlig, før en situasjon får utvikle seg.

Ofte er det slik at mange ulike aktører i kommunen fanger opp utfordringer og forsøker å hjelpe, men fordi innsatsen ikke henger sammen, skjer det likevel at barn ramler gjennom i det sikkerhetsnettet som skal være der. Derfor trengs det en plan som nettopp skaper sammenheng.

Å lage en plan for forebygging er ikke noe kommunene kan velge å gjøre eller ikke gjøre. Det er vedtatt i lov at dette skal på plass.

Likevel oppgir én av tre kommuner i en undersøkelse Norgesbarometeret har utført for Barneombudet at de ikke har en slik plan, eller at de ikke vet om de har en slik plan.

I noen fylker, som de nordlige og i Agder, står det enda dårligere til enn for landsgjennomsnittet.

Vår undersøkelse viser at det særlig er de små kommunene som mangler en plan. Kun 59 prosent av kommunene med under 5.000 innbyggere oppgir å ha en plan for å forebygge omsorgssvikt eller alvorlige atferdsproblemer, mot 81 prosent av de større kommunene.

I samme undersøkelse er det et tydelig ønske om mer kompetanse og veiledning og statlig koordinering, særlig fra de mindre kommunene.

Riksrevisjonens rapport fra juni 2025 konkluderer med at statlige myndigheter har sviktet i oppfølgingen og koordineringen av kommunenes forebyggende ansvar.

Rapporten vurderer innsatsen som «kritikkverdig» til «sterkt kritikkverdig», særlig på grunn av manglende innsats for å snu trenden i barne- og ungdomskriminalitet, og mangelfull oppfølging av kommunenes forebyggingsansvar.

Med de utfordringene vi ser rundt barn og unges oppvekst, blant annet med høyt skolefravær og yngre barn som dominerer kriminalstatistikken, må vi øke innsatsen for å forebygge.

Det handler ofte om å sette inn innsatsen før problemene blir så store at de er vanskelige å løse. Da nytter det ikke med kortsiktige prosjekter, som vi ser altfor mye av. Her er det behov for innsats som henger sammen, og politikere som står i denne prioriteringen over tid. For å få til dette, trengs en plan. Dette kan ikke kommunene velge bort.

Samtidig er det et statlig ansvar å følge opp at dette blir gjort og å sette kommunene i stand til faktisk å lykkes med oppgaven.

I dag skal kommunene forholde seg til over 60 ulike veiledere som skal ivareta deres ansvar for forebygging og å sikre gode oppvekstvilkår for barn og unge. En klarere bestilling på hva dette arbeidet må inneholde, og hvilke konkrete forventninger nasjonale myndigheter har, vil være god hjelp.

En kommuneøkonomi som ikke gjør at forebygging lett blir kuttpost, er også nødvendig. Alle barn bør få vokse opp i en kommune som tar forebygging på alvor. Det er ikke noe som kan velges bort.