Lokalt selvstyre og effektive planprosesser handler om mer enn innsigelser

Juristene Fredrik Holth og Nikolai Winge går i et innlegg i Kommunal Rapport 12. august hardt ut mot KS og ulike ordføreres uttalelser om omfanget av statlige innsigelser mot kommunale reguleringsplaner.

De kaller dette «enkel, populistisk og uten forståelse av plan- og bygningsloven som styring- og beslutningssystem».

Holth og Winge konkluderer i artikkelen med at: «I stedet for å kritisere statsforvalteren, bør det ropes etter mer ressurser til kommunene, slik at de kan bygge opp kompetanse, ta tilbake eierskap til planprosessene og styre arealbruken ut fra hva som er best for fellesskapets interesser.»

Vi kan uten videre slutte oss til ønsket om å utvikle videre og støtte kommunene i arbeidet for en enda mer helhetlig og langsiktig arealplanlegging.

KS er særlig opptatt av å styrke kommuneplanens arealdelplan som strategisk styringsverktøy. Vi trenger oppdaterte arealdeler som sikrer relevans, gir forutsigbarhet og effektivitet i videre detaljplanlegging.

Som en del av kunnskapsgrunnlaget for planleggingen har KS også en betydelig satsing på areal- og naturregnskap i samarbeid med staten.

I mange kommuner – særlig små og mellomstore kommuner – oppleves kapasitetsutfordringer for å sikre oppdaterte arealplaner.

Vi er derfor positive til at regjeringen vil «utrede regionale oppgaveavlastende team i fylkeskommunene for å tilby fagkompetanse til kommunene med vekt på natur, klima, miljø, jordvern og andre temaer i planlegging».

KS har heller ikke kritisert at statsforvalterne – og flere andre instanser – i det hele tatt har adgang til å fremme innsigelser. Innsigelse er et legitimt virkemiddel for staten til å sikre at nasjonale interesser blir tilstrekkelig ivaretatt.

KS anerkjenner statens ansvar for å sikre at våre internasjonale forpliktelser i FNs klimaavtale, naturavtalen og i klimasamarbeidet med EU blir ivaretatt.

Vårt landsting har også enstemmig uttrykt at kommunesektoren ønsker å medvirke til å nå disse nasjonale målene.

Men det betyr ikke at det er grunnløst – eller «enkelt og populistisk» – også å se kritisk på hvordan dagens innsigelsesadgang praktiseres.

Kommunal- og distriktsdepartementet publiserte tidligere i år en utredning utført av Asplan Viak og NIBR/Oslo Met, med juridisk støtte fra Universitet i Bergen, om årsaker til høy tidsbruk i plansaker.

Den viser til at gjennomsnittlig saksbehandlingstid for plansaker ifølge Kostra har økt i gjennomsnitt i hele landet fra 2016 til 2023 med nesten ett år, til vel 2 ½ år.

I de største byområdene, med størst press på arealer, er tidsbruken vesentlig høyere. I enkelte saker er det innsigelse som gjør at saksbehandlingstiden øker.

I saker hvor det er gitt innsigelse fra sektormyndighet, går saksbehandlingstiden opp.

For både kommunen og utbygger er det tid- og ressurskrevende å løse innsigelsene med statlige aktører. Det er derfor viktig at innsigelser forbeholdes de klare sakene hvor statlig sektormyndighet mener at de nasjonale interesser som skal forvaltes, blir vesentlig tilsidesatt – og ikke interesser som ikke har nasjonal verdi.

De statlige organene må også samarbeide for å sikre at innsigelsene kan løses gjennom dialog med kommune og utbygger.

Vi merker oss også at én av anbefalingene fra Asplan Viak/NIBR/UiB er at hensikten med PBL §3-1 d (legge til rette for verdiskaping, næringsutvikling og tilstrekkelig boligbygging) bør løftes fram, også for regionale myndigheters roller i planprosesser.

Stortingsflertallet har nylig anmodet regjeringen om å vektlegge verdien av det kommunale selvstyret sterkere i statlige myndigheters praksis i plan, areal og byggesaker. Det er en viktig anerkjennelse av kommunenes kompetanse til å avveie ulike interesser.

Det understreker også viktigheten av å styrke samhandlingen mellom kommune og innsigelsesmyndighetene.

Derfor er vi også svært positive til at kommunal- og distriktsministeren har satt i gang et internt innsigelsesprosjekt i statlig forvaltning, hvor målet er en mer effektiv samordning av sektormyndighetenes praksis i slike saker.

Vi ser fram til dialog om dette – og enda mer til forhåpentligvis positive resultater.

Så får vi understreke at dette på ingen måte alene er tilstrekkelig for å få ned tidsbruken i slike saker. Kommunene og utbyggere har selv et betydelig ansvar for det. God og tidlig samhandling mellom de ulike aktørene er nødvendig.

Også Holth og Winge med sin planfaglige juridiske kompetanse har en rolle i å styrke kvaliteten og effektiviteten i plansystemet.

Å påpeke svakheter og klare forbedringspunkter i kommunal saksbehandling må også vi som representerer kommunene, ønske velkommen.

Men karakteristikker som «enkel og populistisk» er neppe det som mest fremmer den gode og helhetlige arealutviklingen vi alle ønsker.