Kritikken mot statsforvalterne er ofte feilslått

Statsforvalterne er under press, fra flere hold.

Ordførere, stortingspolitikere, eiendomsinvestorer, KS og NHO er blant aktørene som den siste tiden har gått hardt ut i mediene, med argumenter om at statsforvalternes innsigelser er en bremsekloss for utvikling og vekst.

Retorikken er enkel, populistisk og uten forståelse av plan- og bygningsloven som styring- og beslutningssystem.

Lokalpolitikere og næringslivsaktører har selvsagt lov til å være frustrerte over at man ikke alltid får det som en vil.

Fra et systemperspektiv er det mer interessant å stille spørsmålet: Hvorfor er det noen ganger slik at man ikke får det som man vil?

Ligger skylden alltid hos den som setter ned foten, eller kan det hende man selv bærer en del av ansvaret?

Vi tør påstå at kritikken mot statsforvalterne i svært mange saker er feilslått. Det er ikke nødvendigvis statsforvalteren som skal klandres for at utbyggingsprosjekter blir stoppet.

I et stort antall saker skyldes innsigelser at kommunene og utbyggerne velger de tilsynelatende mest lettvinte løsningene.

Når man skal diskutere regel- og systemendringer, er det avgjørende at diskusjonen skjer på grunnlag av kunnskap.

Hvorfor har vi regler om innsigelse, når er det aktuelt å fremme innsigelse, og hva kan skje dersom denne særskilte kontrollfunksjonen blir innskrenket eller fjernet?

Spørsmålene bør oppta alle som er opptatt av at naturverdier, friluftshensyn og jordvern.

Spørsmålene er imidlertid også relevante for de som ønsker mer effektive og forutsigbare planprosesser. Det ligger nemlig en betydelig gevinst i dagens system for de kommuner og utbyggere som evner å forstå planleggingens spilleregler.

Plan- og bygningsloven skal sikre at planer blir til på grunnlag av bred deltakelse fra både offentlige og private aktører.

Det er nemlig ikke slik enkelte tror, at kommunene alene har ansvaret for planleggingen. Planlegging er ment å være en felles arena for samordning av lokale, regionale og statlige interesser, slik det heter i § 3–1 andre ledd.

Kommuner og utbyggere som ikke tar hensyn til innspill fra regionale eller statlige myndigheter, men kun velger løsninger som gir maksimal profitt, må regne med å bli møtt med innsigelse.

Plan- og bygningsloven slår videre fast at statsforvalteren skal påse at kommunene følger lovens krav i planprosesser, se § 3–2 fjerde ledd.

Det mest sentrale virkemiddelet er innsigelse. Dersom kommunene ikke følger lovens saksbehandlingskrav, skal statsforvalteren være en bremsekloss.

Å angripe statsforvalterne for å forsinke prosessene i slike tilfeller, blir på linje med å kritisere politiet for å stanse bilister som bryter fartsgrensene.

Mange innsigelser gjelder privatinitierte reguleringsplaner. At det fremmes innsigelse til slike planer, betyr at kommunen ikke har avklart arealbruken i kommuneplanens arealdel. I stedet er det utbyggerne alene som har satt premissene for hva som skal bygges hvor.

Dette er ikke i strid med loven, men klart i strid med lovgivers intensjon. Lovgiver er tydelig på at det er ved rullering av kommuneplanens arealdel kommunene skal ta stilling til hvor man kan bygge, og hva man kan bygge.

Beslutningene skal skje på grunnlag av regionale og statlige føringer og i tett dialog med andre myndigheter.

Ved behandling av reguleringsplaner skal kommunene derimot ta stilling til hvordan man skal bygge innenfor de områder hvor det er aksept for ny utbygging.

Følger man dette systemet, vil det ikke være rom for omkamper ved vedtakelsen av reguleringsplanen. Loven stenger nemlig for å fremme innsigelse til reguleringsplaner som følger opp overordnende planer. Og dermed ligger alt til rette for en effektiv og forutsigbar behandling av reguleringsplaner.

Tar vi med oss disse tankene inn i diskusjonen om innsigelse, kan man kanskje lettere forstå hvorfor statsforvalteren fremmer innsigelse, og hva som er den egentlige kilden til problemet.

Når kommunene og utbyggerne går rett på reguleringsplaner, hopper de bukk over de spilleregler som skal sikre en helhetlig arealforvaltning – nemlig kommuneplanens arealdel. Terskelen for å fremme innsigelse til slike reguleringsplaner er, og bør være, lav.

Ofte omtales innsigelse som en utidig innblanding i det kommunale selvstyret. Vi tør påstå at innsigelse snarere kan bidra til å styrke lokaldemokratiet.

Ser man nærmere på begrunnelsen bak innsigelsene, oppdager man raskt at de gjelder saker hvor kommunene selv ikke har latt lokaldemokratiet virke på den måten Stortinget har sett for seg.

Eksempler på dette er statsforvalteres påpeking av at kommunene styres av gamle planer, at beslutningene er truffet på mangelfullt kunnskapsgrunnlag eller at saksbehandlingsregler som skal sikre medvirkning, ikke følges.

Fra et borgerperspektiv er nok dette et langt større lokaldemokratisk problem enn at lokalpolitikere og utbyggere ikke får det som de vil i alle saker.

Når statsforvalterne fremmer mange innsigelser, er dette først og fremst et symptom på at det ikke står bra til med den kommunale planleggingen.

Dette bør oppta Stortinget, KS og NHO. I stedet for å kritisere statsforvalteren, bør det ropes etter mer ressurser til kommunene, slik at de kan bygge opp kompetanse, ta tilbake eierskap til planprosessene og styre arealbruken ut fra hva som er best for fellesskapets interesser.

Utbyggerne bør også innse at den tilsynelatende korteste veien til mål ofte er den minst effektive.

De som derimot følger spillereglene, og som forstår at planlegging skal skje i et samspill mellom sektorer og interesser, bør også belønnes.

Diskuteres lovendringer, bør vel diskusjonen først og fremst rettes mot å styrke posisjonen til de som følger opp lovgivers intensjoner og ikke motsatt?

Innlegget er en kortversjon av artikkelen «Et slag for statsforvalter – og det kommunale selvstyret», publisert på Holth & Winges blogg.