For at den gjensidige gleden og nytten av de frivillige skal fungere, og føles nettopp frivillig, kreves det grundig arbeid i bunn, skriver rådgiverne i Aktivitetsvenn, som er satt i gang av Nasjonalforeningen for folkehelsen.

For at den gjensidige gleden og nytten av de frivillige skal fungere, og føles nettopp frivillig, kreves det grundig arbeid i bunn, skriver rådgiverne i Aktivitetsvenn, som er satt i gang av Nasjonalforeningen for folkehelsen.

Illustrasjonsfoto: Nasjonalforeningen for folkehelsen
Denne artikkelen er over ett år gammel. Den kan inneholde utdatert informasjon.
Debatt
Meninger i debattinnlegg står for skribentens regning.

Vi tar de frivillige på alvor

Frivillig er ikke en stillingstittel, og derfor trenger de frivillige tydelige rammer.

Vi tror vi har knekt noen koder for frivillighet og samarbeid gjennom tilbudet Aktivitetsvenn. Aktivitetsvenn er et tilbud satt i gang av Nasjonalforeningen for folkehelsen. En aktivitetsvenn er en frivillig som gjør aktiviteter sammen med en som har demens, og bidrar som et positivt innslag i hverdagen.

Det gjelder å organisere de frivillige – på de deres premisser.

Vi er opptatt av frivillighet som et supplement, ikke en erstatning for kommunale tilbud.

At behovet for innsats knyttet til økende antall eldre, og økende antall mennesker med demens er – og vil være stort – er sikkert. Da kan frivilliges innsats være et kjærkomment og viktig bidrag.

Men det gjelder å organisere de frivillige – på de deres premisser. Organisering, rolleavklaring, oppfølging og tett kontakt med kommunen har vi sett er vesentlig for å lykkes med frivillighet. Og ikke minst – vi har erfart hvor viktig det er med kunnskap, både hos dem som drifter frivilligheten og de frivillige selv.

I Kommunal Rapport skriver førsteamanuensis Wenche Malmedal ved Institutt for samfunnsmedisin og sykepleie ved NTNU om et forskningsprosjekt hun har ledet. Der har de blant annet har spurt de frivillige selv om tanker rundt sin frivillige innsats for mennesker med demens.

Det de som blir intervjuet sier, og som vi opplever daglig med våre aktivitetsvenner, er at de motiveres av å kunne bidra til å gjøre hverdagen lettere for en som har demens. Det stemmer overens med det vi har erfart med de nær 3.000 frivillige aktivitetsvennene våre. Over 70 prosent føler at de bidrar med noe nyttig for en som trenger det, og 96 prosent av dem som er aktivitetsvenn, sier de vil anbefale andre å bli det.

For at den gjensidige gleden og nytten skal fungere, og føles nettopp frivillig, kreves det grundig arbeid i bunn. Alle aktivitetsvenner får et kurs, og her er ett av de viktige temaene rolleavklaring og grensesetting.

De frivillige deltar i diskusjon rundt deres egen rolle i ulike situasjoner. Rolleforståelse er vesentlig, slik at de frivillige ikke blir satt å utføre oppgaver som pleie, stell og andre oppgaver som er de ansattes ansvar.

Aktivitetsvenn-tilbudet er organisert slik at alle de frivillige har en kontaktperson, og alle aktivitetsvenner blir invitert på en erfaringssamling minst én til to ganger i året.

Wenche Malmedal trekker fram kommunens viktige rolle for fremtidens frivillighet. Vi er enige i at nøkkelen til gode, frivillige tilbud for personer med demens handler om godt samarbeid med kommunen. Kommunene bør derfor prioritere å samarbeide tett med de frivillige – på frivillighetens premisser.

Det er viktig at samarbeid mellom kommune og frivillighet systematiseres. Nasjonalforeningen for folkehelsen har skapt en kostnadseffektiv og innovativ modell.

Den ser slik ut: Aktivitetsvenn drives i hver kommune som et lokalt samarbeid mellom frivillig og offentlig sektor. Her opprettes en arbeidsgruppe, der det gjerne sitter gjerne representanter fra demens-/hukommelsesteam og andre relevante deltakere fra helse- og omsorgssektoren, frivilligsentralen/kommunal frivilligkoordinator, og fra lokale lag og foreninger.

De som kjenner de frivillige, er godt egnet til å rekruttere og ivareta denne målgruppen.

Demenskoordinatoren kjenner de som ønsker seg en aktivitetsvenn, og kan rekruttere og følge opp personer med demens som ønsker seg en aktivitetsvenn. Oppgavene med å drifte Aktivitetsvenn-tilbudet skal være en forlengelse av noe man allerede gjør i sin arbeidshverdag – riktig kompetanse til rett oppgave.

Vi er opptatt av at kommunene må anerkjenne frivilligheten og gi støtte, men at frivillighet ikke skal i være en erstatning for kommunale tilbud. Gjennom tilbudet Aktivitetsvenn har Nasjonalforeningen for folkehelsen opparbeidet bred kompetanse på frivillighet for personer med demens i over 190 kommuner.

Et viktig suksesskriterium for Aktivitetsvenn, er at det ikke er kommunen alene som står for tilbudet, men at arbeidsgruppa som driver tilbudet lokalt, har kompetanse, både innen demens og frivillighet. Denne kompetansen og erfaringen deler vi gjerne.

La oss samarbeide om gode metoder for god frivillighet som både dagens og fremtidens demenssyke vil ha glede av!