Velferd er ikke velstand

Derfor har våre velferdsstater overlevd, mens den i mange andre land spises opp av korrupsjon. Men har vi det godt i velferdsstaten?

Jeg har vært så heldig å kunne studere nordiske forhold i to måneder denne høsten. Velferdsstaten har vært ett av temaene, for det er noe alle de fem nordiske landene har felles.

Mange har velferdssamfunn hvor velferdsordninger kan kjøpes av dem som har råd til det, men Island, Norge, Sverige, Danmark og Finland har gratis eller svært billig velferd. Og selvfølgelig høye skatter.

Den danske historielektoren Lars Hovbakke Sørensen ved Universitetet i Århus har spesialisert seg på nordisk sammenligning. Han mener våre protestantiske tradisjoner har gjort oss antiautoritære og svært opptatt av likhet og like muligheter for alle.

En annen forklaring kommer “lykkeforskerne” med. Dette er en gruppe internasjonale forskere som har sett på hva som gjør folk fornøyd. De skiller mellom euforiske og kortvarige lykkefølelse, og den stabile gode tilfredsheten. Det viser seg at danskene er de lykkeligste i verden. Men resten av Norden har det også ganske bra. Lykkelige blir vi av å ha tillit til fremmede mennesker, og av å ha mulighet til å sette våre egne mål. I Norden har vi høy tillit til fremmede mennesker, og derfor også til vårt politiske system.

Lykkeforskerne har sett at denne tilliten strekker seg helt tilbake til vikingtiden, og kanskje enda lenger. Et ord er et ord, og en mann er en mann, er et nordisk ordtak, har man funnet ut. Og tillit til politikere og byråkrater vi ikke kjenner personlig, er helt avgjørende for å bygge en velferdsstat.

Den nordiske velferdsstaten er en verdenssensasjon, mener historielektor Hovbakke Sørensen fra Århus. Men den ser ikke spesielt sensasjonell ut. Nordisk journalistsenter i Århus har sendt 15 unge nordiske fotografer ut i sine land for å portrettere velferdsstaten. Resultatet er blitt en utstilling og en fotobok med navnet “Sort of safe,” altså “en slags trygghet”.

På forsidebildet springer en liten hund med en stor kraftig hund etter seg. Den store hunden er i bånd, mens den lille løper fritt. Det er slik de unge ser velferdsstaten. Inne i boken treffer vi gjeldstyngede, trygdede svensker som har et sted å bo, men svært få eiendeler. Vi møter konkursrammede islendinger på jakt etter tilbud. Det er mange bilder av finner som holder et godt grep om våpnene sine, og en danske på en badevekt hvor pila viser mellom 100 og 110 kilo.

Fra Norge vises rester fra et overflodssamfunn. Fotografen har levd av det han har funnet i butikkenes søppelcontainere, samt møblert en hel hybel med ting funnet på dynga. Han mangler ingenting, alt er gratis, bare litt utgått på dato.

De fleste av bildene utstråler en slags grå tristhet, og ensomhet. Trygt, men ikke morsomt. Sikkerhetsnettet fungerer, men de som faller i det ser ikke glade ut.

Lykkeforskerne poengterer at de forsker på de 95 prosentene som har det bra, ikke de fem prosentene som faller utenfor og virkelig trenger velferdsordningene.

Derfor blir en billedbok av våre nordiske velferdssamfunn en dårlig eksportvare for dem som vil vise fram en verdenssensasjon. Den viser ikke lykke og velstand. Bare en slag grå trygghet.