Skoleforsøket i Sund foregrep SFO og satte spørsmålet om heldagsskole på dagsordenen, skriver Petter Lodden.

Skoleforsøket i Sund foregrep SFO og satte spørsmålet om heldagsskole på dagsordenen, skriver Petter Lodden.

Illustrasjonsfoto: Joakim S. Enger
Debatt
Meninger i debattinnlegg står for skribentens regning.

Trenger vi et nytt frikommuneforsøk?

Et nytt frikommuneforsøk kan være en mulighet til å gi kommunene nye oppgaver.

Kommunal Rapport har lansert tanken om et nytt frikommuneforsøk i Norge. Det begynner å bli lenge siden sist. Fra 1986 til 1992 drev 20 kommuner nybrott for framtidas løsninger. De var, for å sitere en forsker, stifinnere i ukjent terreng.

Å være frikommune var stimulerende i seg selv.

Jeg ledet frikommunesekretariatet i Kommunaldepartementet 1988–1991.

Forsøket fant sted sammen med andre reformgrep; rammefinansieringen (IS) kom, kommunestrukturen ble utredet og kommuneloven revidert. Frikommuneforsøket var med på å bane vei for organisasjonsfriheten kommunene fikk med kommuneloven av 1992.

Andre forsøksområder ga frampek om det som skulle komme. Skoleforsøket i Sund foregrep SFO og satte spørsmålet om heldagsskole på dagsordenen.

Grimstad introduserte sitt ungdomsservicekontor, med fullt ansvar for unge ledige fra 16 til 24 år, med gode resultater. Kommunen foregrep problemer som etter hvert ledet til Nav-reformen, selv om løsningene der ble andre enn de Grimstad testet. Andre kommuner prøvde ut det som etter hvert ble dagens kommunale landbruksforvaltning. Den var jo statlig den gang. Mye mer kunne vært nevnt.

Frikommuneforsøket ble opprinnelig introdusert som et forvaltningspolitisk grep for regelforenkling. Men det ble noe mye mer, som eksemplene foran viser.

Lærdommene var flere: Kommunene ønsket organisasjonsfrihet og en mer rammepreget lovgivning. Det første er oppfylt langt på vei, mens lovgivningen for kommunale tjenester fortsatt er rik på detaljer.

Frikommunene ønsket mer enhetsforvaltning, dvs. bedre muligheter for helhetsløsninger for brukergrupper og oppgaver som ellers lå under ulike etater og/eller forvaltningsnivå. Her er det fortsatt mye å ta tak i.

Det er nok å nevne barnevernprosjektet som blant andre Færder kommune har deltatt i. Fra årsskiftet har Færder måttet oppgi noe av det helhetlige ansvaret kommunen har prøvd ut, som har tjent både barn, pårørende og kommunekasse godt. Selv om barnevernsreformen fra årsskiftet har tatt opp i seg en god del av forsøkselementene, så medfører likevel overgangen at kommunen både mister noen av oppgavene og tilsvarende ressurser.

Frikommuneforsøket ga noen krevende møter mellom kommunens problemforståelse og synet til direktorater og departementer. Den brede partipolitiske støtten til forsøket i storting og regjering ga gjennomføringskraft.

Forsøksloven, som kom etterpå, har kan hende manglet en tilsvarende sentral politisk oppmerksomhet. Frikommuneloven åpnet for en tidsavgrenset, politisk profilert innsats for å prøve ut kommunenes potensial som innovatører. Forsøksloven fikk vel ikke tilsvarende støtte til å følge opp lokale ideer, og lære av dem.

Det må samtidig sies at frikommuneforsøket også viste felles forståelse mellom staten og kommunene. Se blant annet kommuneloven av 1992, datidas nye kommunelov, og de mange frikommuneforsøk om styring og organisering i kommunene, der loven på flere punkter gikk (minst) like langt som forsøkene.

Å være frikommune var stimulerende i seg selv. De lokale mobiliseringsprosessene, stimulert av fristillingen og driven til å nå resultater – var vel tidvis like viktige som selve organisasjonsmodellen som ble prøvd ut.

Viljen til å oppnå forbedringer for brukere og samfunn sto sentralt. Og, fristatus som symbolmakering, for så vel lokal handlefrihet som resultatansvar, så også ut til å fremme lokal innovasjon mer generelt. Slike effekter lar seg nok gjenskape – om Stortinget og regjeringen legger til rette for det.

Rommet myndighetene åpner for lokale initiativ må i så fall være tilstrekkelig for å vekke kommunenes tiltakslyst. Det må åpnes for reelle og interessante forsøk, også der fagmyndigheter eller organisasjoner melder innvendinger i starten.

Den varslede tillitsreformen antyder at alternativer til dagens omfattende og detaljerte rapporterings- og dokumentasjonsordninger kan være et sted å starte. Kan det også tenkes innovativt for mer lærende tilsyns- og kontrollregimer, jf. kommunelovens krav om samordning av statlige tilsyn og den kommunale egenkontrollen?

Og hva med kommunereformens løfte om større oppgaver og utvidet ansvar til de kommunene som er rigget for framtida? Kan et nytt frikommuneforsøk være et steg på veien for å fylle dette med innhold?

Til slutt: jo dristigere en tegner mulighetene i et frikommuneforsøk 2.0, jo viktigere er en lærdom fra forrige gang – at staten ble satt på mange prøver ved utfordringen av gjengse styringsregimer.

Å gi slipp krevde betydelige tilpasninger sentralt. Overraskende innspill fra kommunene krevde nye grep og tankesett. Sektor- og nivåovergripende prosjektforslag krevde bedre samordning i Akersgata. Brukte staten lang tid på avklaringer, så ble det lokale engasjementet svekket.

Frikommuneforsøkene førte til noen smertefulle møter mellom lokale og sentrale beslutningshorisonter. Men; læring var, og er, forsøksvirksomhetens hensikt. Innledende ulike syn var den gang, og kan bli igjen, verdifullt råstoff for nye felles erkjennelser og virkelighetsforståelse.