Svekkes lokaldemokratiet?

Vi er i starten av prosessen til en stor strukturreform i kommunene, faktisk den største siden formannskapsloven bli innført i 1837, om det går som regjeringen vil.

Kommunereformen markedsføres som en demokratireform, men er egentlig det stikk motsatte i den form den har fått.

I kommuneproposisjonen 2015 kan vi lese at i samarbeidsavtalen mellom Høyre, Frp, KrF og Venstre heter det «det gjennomføres en kommunereform, hvor det sørges for at nødvendige vedtak blir fattet i perioden». Dette følges opp med en veldig stram tidsplan, samt en del økonomiske insentiver.

Dette hadde vært greit, om det hadde vært basert på frivillighet og lokale ønsker. Nå er tempoet i reformplanen så høy, samt økonomiske trusler om at de som frivillig gjør vedtak om sammenslåing tidlig, skal få reformstøtte, mens øvrige risikerer å bli tvangssammenslått uten slik støtte. Gjennomføringen har mer form av pisk enn av gulrot.

De som leser proposisjonen, vil se at det er en rekke eksempler på tiltak som reelt er direkte eller indirekte tvang, eller trusler om tvang. Her kan nevnes:

• Endre inntektssystemet slik at det blir mindre omfordeling mellom rike og fattige kommuner.

• Gjennomgang av inntektssystemet til kommunene ses i sammenheng med kommunereformen. Smådriftsulemper skal ikke lenger kompenseres. (Signalene er at blant annet at småkommunetilskuddet skal bort.)

• Innstramming av de økonomiske virkemidlene etter reformperioden.

• Sette alle kommunene under statlig administrasjon ved at Fylkesmannen skal godkjenne låneopptak og langsiktige leieavtaler (Robek light).

• Snikinnføring av innbyggergrense på 10.000, som er minimum for å få reformstøtte ved sammenslåing.

• Kraftig økning av veksttilskuddet, som går til de kommunene som vokser fortest, finansieres ved å ta av innbyggertilskuddet i alle kommunene.

Ordførerne i kommunene i Troms fylke var 18. juni invitert til Fylkesmannen for å bli orientert om reformen. Jeg stilte da spørsmål ved blant annet veksttilskuddet, Oslo er jo den fremste vekstkommunen. Hvorfor trenger de kommunene som vokser raskest økonomisk hjelp, de får jo flere å få innbyggertilskudd for?

Svaret fra departementsråd Eivind Dale var at vekstkommunene hadde så spesielle utfordringer at de måtte ha hjelp. Han sa også at de små kommunene ikke ga et godt tjenestetilbud fordi de var så gode, men fordi de var så rike.

I ettertid har jeg da tenkt litt på dette. Oslo har ikke innført eiendomsskatt. Bergen fjernet eiendomsskatt på boliger i 2012, de bruker ikke et inntektspotensial som de aller flest andre kommuner har vært nødt til å bruke, er de da så fattige? Her er det noe som ikke stemmer, og min ærbødige påstand er at økningen i veksttilskuddet bare føyer seg inn i rekken av mange sentraliserende tiltak som denne regjeringen ønsker å gjennomføre.

Siste eksempel i så henseende er at de nå ønsker å fjerne den lokale skatteoppkreverfunksjonen fra kommunene og overføre den til staten.

Tilbake til reformen, der ett av målene hevdes å være å styrke lokaldemokratiet. Om ekspertutvalget får gehør for sitt forslag til kommunestruktur, vil konsekvensen være at vi går fra 428 til 100 kommuner i Norge. Dette brukte de bare to og en halv måned på å utrede, og vi ender opp med kommuner som er i areal dobbelt så store som kommunene i Sverige, som i dag har de største kommunene i Europa.

Det vil også gi oss de største kommuner målt etter folketall i Europa utenom Storbritannia, men der viser valgdeltakelsen ved siste kommunevalg ca. 30 prosent valgdeltakelse (en god indikasjon på at de er kommet i underskudd på demokrati). Det blir ikke bedre og mer demokrati når vi får færre lokalpolitikere og større avstand mellom de folkevalgte og velgerne.

I ekspertutvalgets vurdering står det: «Basert på erfaringene fra Danmark, og funn fra norske undersøkelser, ser utvalget det som sannsynlig at en omfattende kommunereform vil føre til noe lavere forståelse av lokalpolitikken og lavere sannsynlighet for at innbyggerne tar på seg politiske verv. Tilliten til lokalpolitikerne kan også bli noe lavere. I tillegg vil omfattende kommunesammenslåinger ha som konsekvens at det blir færre folkevalgte politikere. Mens antallet politikere blir færre, er det samtidig å forvente at administrasjonen blir større og mer profesjonalisert. Det kan gjøre at politikerne opplever at makten forskyves fra politisk til administrativt nivå.»

Vi står altså i fare for at det blir en byråkratireform i stedet for en demokratireform.

Hvorfor skal vi gjennomføre i hurtigtogsfart en reform som for de fleste framstår som et stort politisk eksperiment? Vi risikerer å kaste barnet ut med badevannet. Den eneste fordel jeg kan se med tempoet i planen, er at regjeringen har satt norske kommuner i en situasjon der kommunal planlegging er i et vakuum, fordi ingen vet hvordan kommunen de planlegger for skal se ut, eller hva den skal inneholde av tjenesteproduksjon. Kommunene blir også pålagt en utredningsplikt som krever ressurser, men der det ikke følger penger med.

Vi har i disse dager fått siste måling fra Kommunebarometeret 2014, som bruker 127 ulike nøkkeltall for å rangere kommunene fra topp til bunn innen 13 ulike områder. Når man ser på de fem beste kommunene pr. fylke i de 18 fylkene som har mange kommuner, så blir det 90 av de beste kommunene i landet. Blant disse 90 er 68 under ekspertutvalgets anbefaling om at det bør være 10.000 innbyggere i en kommune.

Dette viser i klartekst at det finnes smådriftsfordeler som langt på vei oppveier stordriftsfordelene som så mange liker å peke på.

Tar vi vare på smådriftsfordelene og kompenserer litt for distriktsulempene, så kan vi fortsatt ha hele Distrikts-Norge i bruk, for selv i en stor kommune er det dyrere å gi tjenester til befolkningen som bor litt perifert. Ønsker vi egentlig ei stor sentralisering?

Vi har et demokrati i Norge som andre land bruker som forbilde. La lokaldemokratiet avgjøre om det er ønskelig å slå seg sammen med en eller flere av våre nabokommuner, eller om lokale forhold gjør at vi utnytter våre fortrinn best som det er i dag.

Jeg håper vi har ei regjering som stoler på kommunene. La det være frivillighet i reformen.