Sosial dumping: Offentlige oppdragsgivere har selv et ansvar

Offentlige oppdragsgivere plikter i sine tjeneste-, bygg- og anleggskontrakter med private leverandører å stille krav om at ansatte hos leverandører og eventuelle underleverandører som direkte medvirker til å oppfylle kontrakten, har lønns- og arbeidsvilkår som ikke er dårligere enn det som følger av gjeldende landsomfattende tariffavtale, eller det som ellers er normalt for vedkommende sted og yrke.

Dette kommer til uttrykk i forskrift om lønns- og arbeidsforhold i offentlige kontrakter, som kommer til anvendelse ved tildeling av tjenestekontrakter og bygge- og anleggskontrakter som overstiger 1 million kroner og 1,6 millioner kroner for henholdsvis statlige myndigheter og andre oppdragsgivere (herunder kommunale og fylkeskommunale myndigheter). Formålet med reglene i forskriften er å hindre sosial dumping.

Når tjenesteleverandører konkurrerer om oppdrag for det offentlige hvor pris ofte utgjør den utslagsgivende faktor for tildeling av kontrakt, kan det åpenbart oppstå et motsetningsforhold mellom ønsket om å få tildelt oppdraget og overholdelse av kravene til ansattes lønns- og arbeidsforhold. Her har offentlige innkjøpere et særlig ansvar, ikke bare for å hindre sosial dumping, men også for at tjenesteleverandører får anledning til å konkurrere på like vilkår.

Advokatfirmaet G-Partner AS har de senere år vært engasjert i en rekke kontrollrelaterte oppdrag for det offentlige. Etter ønske fra G-Partners oppdragsgivere, har oppdragets mandat ofte vært å gjennomføre en såkalt fakturakontroll – det vil si en kontroll av om det som er levert, er i overensstemmelse med kontrakten og det fakturerte beløp. En kontroll av om avtalte krav til arbeids- og lønnsforhold overholdes, har aldri vært etterspurt av G-Partners oppdragsgivere. G-Partners inntrykk er at slike kontroller ofte nedprioriteres. Hvorfor skal offentlige innkjøpere bruke sine allerede knappe ressurser på å etterkontrollere noe som kan medføre at tjenesten faktisk blir dyrere?

Svarene er enkle. For det første er offentlige innkjøpere gjennom forskrift om lønns- og arbeidsforhold pålagt en slik kontrollplikt, og bør gå foran som et eksempel til etterfølgelse når det gjelder tiltak for å hindre sosial dumping. For det andre bidrar slike kontroller til å sikre reell konkurranse mellom leverandørene, noe som er en forutsetning for mest mulig effektive innkjøp. I en reell konkurranse blir kontrakten tildelt den leverandøren som alt i alt leverer det beste tilbudet.

I lys av jevnlige avsløringer om lønns- og arbeidsvilkår som må kunne kalles sosial dumping hos leverandører til det offentlige, kan det stilles spørsmål ved om det offentlige tar sitt ansvar på alvor. De siste ukers medieoppslag har vist at handling fremtvinges først når offentlige innkjøpere blir utsatt for et ytre press som medfører risiko for omdømmetap. Etter G-Partners oppfatning, er imidlertid medias fokus i denne sammenheng noe ensidig. Leverandørene blir en skyteskive for den negative kritikken, og det fokuseres i liten grad på det faktum at innkjøperne ikke har vært sitt ansvar bevisst.

For at forskrift om lønns- og arbeidsforhold i offentlige kontrakter skal være et effektivt middel i kampen mot sosial dumping, er det ikke tilstrekkelig at offentlige oppdragsgivere inntar klausuler om lønns- og arbeidsvilkår i sine kontrakter. Det er også viktig med gode kontrollmekanismer. Forskriften pålegger derfor oppdragsgivere å kreve atleverandører og eventuelle underleverandører på forespørsel dokumenterer lønns- og arbeidsvilkår for ansatte. I tillegg plikter offentlige oppdragsgivere å gjennomføre nødvendige kontroller for å undersøke om de krav som er stilt i kontrakten etterleves. Forskriften stiller også krav om at offentlige oppdragsgivere forbeholder seg retten til å gjennomføre nødvendige og effektive sanksjoner dersom kontraktsklausulen om lønns- og arbeidsvilkår ikke etterleves.

For at disse reglene skal fungere effektivt, må offentlige innkjøpere vise handlekraft og kontrollere at leverandørene etterlever sine forpliktelser. 

• Innkjøperne må stille krav om at leverandørene, i langt større grad en det som hittil ser ut til å ha vært tilfelle, dokumenterer hvordan kravene til arbeidstakernes lønns- og arbeidsforhold ivaretas.

• Leverandørene må gjøres oppmerksom på at innkjøper med jevne mellomrom vil gjennomføre kontroller.

• Relevante kontroller må faktisk gjennomføres. Manglende kontroller vil kunne føre til at leverandørene tilpasser seg det reelle «trusselbildet».

• Brudd på kontraktsklausulen om lønns- og arbeidsvilkår må sanksjoneres, og sanksjonene må være egnet til å påvirke leverandøren til å oppfylle kontrakten.

Slike etterlevelseskontroller bør også være i de seriøse tjenesteleverandørenes interesse, da dette legger til rette for reell konkurranse mellom aktørene!