Også de mest fortvilte og kritiske røstene må kunne uttrykke seg og føle seg akseptert, skriver Mette Sønderskov og Tommy Thompson. Bildet er fra en demonstrasjon mot barnevernet i 2016.

Også de mest fortvilte og kritiske røstene må kunne uttrykke seg og føle seg akseptert, skriver Mette Sønderskov og Tommy Thompson. Bildet er fra en demonstrasjon mot barnevernet i 2016.

Illustrasjonsfoto: Ole Berg-Rusten / NTB
Debatt
Meninger i debattinnlegg står for skribentens regning.

Skal lokalpolitikere hindre barnevernshets?

Det er i kommunene det viktigste barnevernsarbeidet finner sted. Men er det riktig grep at lokalpolitikere skal bære ansvaret for å hindre kritiske røster fra å ytre seg?

Barne- og familieminister Kjell Ingolf Ropstad og styreleder i KS Bjørn Arild Gram tar til orde for at vi må stå sammen mot barnevernshets. De mener løsningen er at lokalpolitikere, som øverste ansvarlige for tjenesten, bør engasjere seg i kommunens eget barnevern og verne de ansatte mot hatefulle ytringer og sjikane.

Bak smerteuttrykket mot barnevernet er det ofte følelser av skam, ydmykelse, frykt og avmakt.

Alle er imot ulovlig hets og trusler. Spørsmålet er hvordan lokalpolitikere skal håndtere denne vanskelige oppgaven som ministeren og styrelederen nå gir dem.

Det er uklart om Ropstad og Gram tenker at kommunenes politikere selv skal kaste seg inn i den polariserte barnevernsdebatten, eller om de skal være ansvarlig for å anmelde hatefulle ytringer og hets til politiet.

Flere problematiske sider taler for at det er en dårlig idé å legge ansvaret på lokalpolitikerne.

For det første har over fire av ti lokalpolitikere selv opplevd hat og trusler. Halvparten av disse har vurdert å gi seg som politiker som følge av dette.

Hvis de folkevalgte nå skal bære ansvaret for å stoppe kritiske meningsytringer om barnevernet, står de i fare for at hetsen rettes mot dem selv. Veien er kort til at det blir som å helle bensin på et bål, slik barne- og familieministerens offentlige julehilsen til barnevernets ansatte ble et eksempel på. Da vil det virkelig bli fare for at flere lokalpolitikere kan komme til å trekke seg fra sitt verv.

For det andre er det viktig å huske på at det alltid er flere perspektiver i en sak. Ved offentlig debatt risikerer lokale politikere å bli plassert i en skvis hvor private ønsker å fremme sin sak for dem, mens politikerne på den annen side hindres av lovverk til å få innsyn i kommunenes vurderinger. En slik potensiell situasjon vil kunne presse de folkevalgte til å ta stilling til enkeltsaker.

Dette gir assosiasjoner tilbake til tidligere barnevernslov, hvor lokalpolitikere gjennom kommunale nemnder forvaltet beslutningsmyndighet og ansvar i barnevernssaker. En slik utvikling vil harmonere dårlig med nåtidens rolle som lokalpolitiker.

Kari Bjørnaas gir oss en viktig påminnelse i sin kommentar til Ropstad og Gram: Økende hatefulle ytringer og hets kan være et smerteuttrykk fra barn og voksne som har erfart krenkende og iblant også urettmessige inngrep i retten til familieliv. Bak smerteuttrykket mot barnevernet er det ofte følelser av skam, ydmykelse, frykt og avmakt.

I ulike nettforum har svært mange kritiske røster etterlyst en offentlig beklagelse fra norske myndigheter i kjølvannet av EMD-dommene mot Norge. Dommene har i hovedsak handlet om en ulovlig form for standardisering av fastsettelse av samvær.

Dagens øverste politiske ledelse har så langt ikke villet beklage for de strukturelle og systematiske feilene som har blitt gjort i disse sakene. Selv om dette sannsynligvis kunne ha dempet noe av avmakten og sinnet. Dersom barne- og familieministeren mener dette også er en oppgave for lokalpolitikere, vil vi oppfordre kommunenes folkevalgte til å tenke seg nøye om før de tar på seg dette ansvaret.

I et velfungerende demokrati bør ikke konflikter utvikle seg til å bli konflikter mellom «fiender» som forakter og sanksjonerer hverandre. I stedet bør det være konflikter mellom «motstandere» som lytter til og respekterer hverandre.

Dette krever politiske strukturer og demokratiske arenaer som gjør det mulig for alle samfunnsgrupper å uttrykke seg og føle seg akseptert – også de mest fortvilte og kritiske røstene.

Lovlig kritikk skal ikke stoppes, men heller åpnes mer opp for, fordi det bidrar til læring og nytenkning. Kvalitet og treffsikkerhet på barnevernets tjenester kan styrkes hvis engasjementet ledes inn i mer konstruktive former. Dette kan sammen med åpenhet, raushet og innbyggerinvolvering skape et godt omdømme og tillit.

Barne- og familieministeren velger å fokusere på å demme opp for kritiske ytringer, i stedet for å undersøke årsakene til dem. Dette skaper utfordringer i et demokrati.

Misnøyen har vokst fram hos en lang rekke familier som opplever seg krenket av det norske barneverns- og rettssystemet. Vi mener det er feil å legge ansvaret på kommunenes politikere alene.

Delta i debatten

Vi setter stor pris på at du deler ny kunnskap, dine egne erfaringer og diskuterer med oss og andre lesere. Du må bruke ditt fulle navn for å delta i debattene. Debatten vil bli moderert i tråd med de presseetiske regler. Modereringen skjer i etterkant av publiseringen.