Barne- og familieminister Kjell Ingolf Ropstad (KrF) må forstå hvilken kraft det er som ligger i foreldres kjærlighet til sine barn, skriver Kari Bjørnaas.

Barne- og familieminister Kjell Ingolf Ropstad (KrF) må forstå hvilken kraft det er som ligger i foreldres kjærlighet til sine barn, skriver Kari Bjørnaas.

Foto: Jil Yngland / NTB
Debatt
Meninger i debattinnlegg står for skribentens regning.

Om hetsen mot barnevernet – og statsrådens bjørnetjeneste

Når barne- og familieministeren går til angrep på fortvilte brukere for å forsvare fortvilte barnevernsansatte, gjør han sistnevnte en bjørnetjeneste.

Det er selvsagt ikke bra når hets og hatytringer mot offentlige ansatte tiltar – slik barne- og familieminister Kjell Ingolf Ropstad mener de gjør mot ansatte i barnevernet. Slik skal det ikke være når man er på jobb for fellesskapet. Men hvilke grep bør tas i møte med økende hets?

Impulsen om å skåne ansatte er viktig og god. Dernest må han lytte til brukernes bekymring.

Ropstad viser til skarpe reaksjoner på sin egen takketale til barnevernet det året fellelsene i menneskerettsdomstolen rant inn. Alle var domfellelser i barnevernssaker. Ministeren viser videre til skarpe reaksjonene på et rosenrødt program om barnevernet i TV2s programserie «Norge bak fasaden», hvor disse dommene ikke engang ble nevnt.

Ropstad kunne tolket reaksjonene som smerteuttrykk. Fra mennesker som har lidd såre tap i kontakt med barnevernet, og som opplever ikke å bli hørt noe sted. Uthengt i sitt lokalmiljø som dårlige foreldre, sitter de ribbet tilbake med skam og sorg. Det er i slike situasjoner tonen kan bli skarp.

På den andre siden av bordet sitter de ansatte i barnevernet. De samfunnet har gitt et omfattende samfunnsmandat og et nesten umulig oppdrag. De skal sørge for at alle barn i Norge har det bra.

I et lukket, norsk barnevern er det vokst fram en forståelse av oppdraget som i praksis gjør terskelen for offentlige inngrep i familier svært lav. I loven finnes til og med en hjemmel for å fjerne barn fra foreldre ved uro for at det kan oppstå en situasjon i fremtiden hvor omsorgen ikke vil bli bra nok.

I dette landskapet kan det fort skje feil. Tragiske feil. Vi hører mye om de sårbare barna som ikke får hjelp. Det vi hører mindre om, er dem det er langt flere av: Barn som får sin omsorgssituasjon undersøkt, uten at det viser seg å foreligge grunn til inngrep fra samfunnets side. Dette gjelder anslagsvis 30.000 barn i året. Og det er på tide å avlive en seiglivet myte: At dette ikke skader.

For saksbehandlere i barnevernet er denne vandringen i det mest sårbare landskapet i et menneskeliv krevende, og når kritikken hagler, ulidelig tung. Om ministeren gir et riktig bilde – at hets og trusler nå tiltar kraftig – er tiden derfor definitivt kommet for handling.

Men hva foreslår ministeren at denne handlingen skal bestå i?

Hans svar på dette er at vi må stå opp mot hetsen og hatet, og hindre at den slags ytringer kommer fram. Han vil altså fjerne ytringene – fremfor å jobbe med årsakene til dem.

Vi er alle enige om at hets er en uting, og at arbeidsgiver må ta tak i dette på en måte som virker. Det er likevel viktig å anerkjenne hva det er som skaper slikt sinne. For sinne er umulig å forby. Det er også særdeles vanskelig å undertrykke med makt.

Impulsen om å skåne ansatte er viktig og god. Dernest må han lytte til brukernes bekymring. Rettssikkerheten i møte med barnevernet må trygges: For dette er David mot Goliat. Det lille individet mot den mektige staten.

Ropstad må forstå hvilken kraft det er som ligger i foreldres kjærlighet til sine barn. Selv foreldre som strever med egne liv. Foreldrefiendtligheten må bort fra norsk barnevern. Det er ikke foreldrevern jeg fremsnakker her. Barn og foreldre er knyttet til hverandre, og det beste for barnet er at fellesskapet aktivt jobber for å mobilisere ressurser i og rundt foreldrene.

Ropstad bør hente fram styrken i den kunnskap ansatte i barnevernet faktisk har, i stedet for å snakke om deres manglende kompetanse. De er ikke utdannet for å drive etterforskning eller å være familiepoliti. De er utdannet til sosialt arbeid – og det handler nettopp om å bidra til å mobilisere ressurser, støtte fram gode relasjoner og fremme mestring.

Hvor omsorgsfull Ropstad enn ønsker å fremstå overfor ansatte, oppfattes han som lite sensitiv av de brukerne av tjenestene som fremsetter kritikken. Og uten at han greier å lytte til begge grupper, vil han ikke kunne hjelpe noen av dem.

Å gå til angrep på fortvilte brukere for å forsvare fortvilte ansatte, er å gjøre sistnevnte en bjørnetjeneste. Og nei – dette ordtaket beskriver ikke en kjempestor tjeneste. Ordtaket refererer til bjørnen, som skulle vifte bort en brysom flue fra sin venns kinn. Og som med en liten dask med sin mektige labb kom til å slå dem begge i hjel.

Delta i debatten

Vi setter stor pris på at du deler ny kunnskap, dine egne erfaringer og diskuterer med oss og andre lesere. Du må bruke ditt fulle navn for å delta i debattene. Debatten vil bli moderert i tråd med de presseetiske regler. Modereringen skjer i etterkant av publiseringen.