Sankt Politicus

Daglig leder for strippeklubben Dream Go Go Bar i Trondheim er politiker for Frp (bombe…). Før fiskerimessen Nor-Fishing reklamerte han med gratis stripping for alle deltakere, men fikk bare kjeft av tilsynelatende utakknemlige kolleger. I skinnhellig positur stilte de seg i kø for å utøse sin gammeltestamentlige vrede. Blant de forulempede var SVs Elin Kvikshaug Berntsen, som uttalte:

«Som politiker så synes jeg han skal tenke seg ekstra godt om. Jeg synes vel kanskje at vi har et enda større ansvar som politikere enn andre innbyggere i Trondheim.»

Er strippeforslaget usannsynlig harry? Ja. Er det dårlig smak? Ja. Er det god reklame for Trondheim? Tja. Reiser det andre spørsmål? Ja, for hvor streit må man egentlig være for å bli politiker?

«Cogito ergo sum. Jeg tenker. Derfor er jeg.»

Slik kan enkel filosofi oppsummeres.

«Jeg feiler. Derfor er jeg menneskelig.»

Slik kan enkel livsvisdom oppsummeres.

«Jeg feiler og er politiker. Derfor er jeg i avisen.»

Slik kan politikernes vær varsom-plakat oppsummeres.

Medieprofessor Sigurd Allern kaller det en arketypisk medievinkling: Misforholdet mellom offentlig dyder og private handlinger. På mange måter er det forståelig. Pressen skal avsløre dobbeltmoral, også blant politikere, men det er da vitterlig ingen hemmelighet at også politikere er mennesker?

Vi tramper i klaveret alle sammen. Vi gjør gale ting. Dummer oss ut. Er egoistiske. Korttenkte. Selvsentrerte. Eller bare i usedvanlig festlig lag hvor vi mister normale hemninger. Hey! Det er slik det er å være menneske. Ingen av oss er perfekte. Allikevel påhviler det enhver politikere et dydsmønster som ville fått de fleste disiplene i Det nye testamente til å skamme seg over sin egen utilstrekkelighet. Politikere skal være hvitere enn tanngarden til Jonas Gahr Støre. Renere enn en Blenda-vask. Streitere enn Vidar Lønn-Arnesen og mer moralske enn Mor Teresa. Politikere skal være forbilder. Problemet er bare at ingen av oss når opp til standarden. Vi oser alle av skyld og skam.

Dette er et forsvar - et kampskrift - for den utilstrekkelige politiker. For han eller hun som oser menneskelighet, med all vår svakhet, usikkerhet, dumhet og ignoranse. Dette er et forsvar for det folkelige lovbruddet. Ikke den grove, skadelige kriminaliteten. Ikke de forkastelige overgrepene. Men de små, hverdagslige lovbruddene som vi alle har vært involvert i fra tid til annen. Vi vet at de er gale - jeg vet at de er gale - men allikevel er ikke sjelen renere enn at den lille Djevelen på høyre skulder av og til får viljen sin. Mea culpa.

Først en liten liste over bekjennelser. I mangel på katolsk tro og skrifting som sakrament, er jeg tvunget til å dele listen med Kommunal Rapports lesere. Jeg, Torbjørn Røe Isaksen, har i løpet av mitt politiske liv helt sikkert begått følgende overtramp og/eller lovbrudd:

Jeg har gått på rødt lys.

Jeg har sneket på trikken.

Jeg har kjørt for fort. Veldig mye for fort.

Jeg har tatt med noen flasker for mye inn i landet.

Jeg har drukket noe som jeg er helt sikker på ikke serveres lovlig på barer og restauranter.

Jeg har tatt pirat-taxi, og blitt stoppet av politiet for nettopp det (… og de tok selvfølgelig den stakkars fyren som kjørte bilen, og lot oss etniske nordmenn gå fri).

Jeg har vært beruset på offentlig sted.

Jeg har røyket på et kontor hvor det ikke er lov til å røyke.

Jeg har tisset i buskene i en park…

… og jeg har sikkert gjort verre ting enn dette også. Mye av det er dumt. Mye av det angrer jeg på. Og mye av det har du også gjort. Ja, du ja. Du som sitter i kommunestyret eller fylkesting, og som leser denne artikkelen. Duhar bare flaks at du ikke har blitt oppdaget.

Veien til toppen er kort for politikere som synder. Du kan ha levd et helt liv som tapet på grupperommet, like usynlig for samfunnet utenfor som kaffeflekken under pulten på ordførerens kontor. Men så en dag gjør du noe dumt. Du kjører bilen din dagen etter en fest, eller trykker gassen litt for hardt i bånn på vei hjem fra budsjettbehandlingen. Plutselig er du partitopp! Og plutselig blir du, som aldri har blitt ringt opp av avisene, ettertraktet for alle og enhver. «Partitopp tatt i fartskontroll!» På noen minutter - og på en eneste synd - har avisene plassert deg i politikkens toppdivisjon. Det finnes nemlig bare to sikre måter å komme seg til topps på i norsk politikk: Enten hete Gerhardsen/Stoltenberg til etternavn, eller dumme deg loddrett ut. Sannsynligvis heter den eneste personen i norsk politikk som aldri har gjort noe galt Kåre Willoch, men det er da heller ikke så rart når han kryper til køys klokken halv ti hver kveld. Den som sover synder ikke. På den annen side, tenk så mye morsomt han har gått glipp av…

Det finnes noen grenser for hvem jeg ville hatt på en valgliste, men skal politikken være representativ må vi også ha plass til de som dummer seg ut. Til råkjørerne, de som tar med en ekstra flaske, blir litt for fulle eller eier strippeklubber.

Jeg forsvarer ikke lovbrudd. På ingen måte. Men jeg anerkjenner at ingen av oss er perfekte, heller ikke de av oss som velger å bruke fritiden vår på politikk. Selvfølgelig skal vi hele tiden strebe mot det umulige idealet, men like uunngåelig som sommer blir til vinter, så kommer vi til å snuble underveis. Og da kommer pressen til å være der for å dekke bildet av trynet som treffer fortauet.