Politisk hets – en trussel mot demokratiet?

Undersøkelser viser at nesten halvparten av lokalpolitikerne har blitt utsatt for hatefulle ytringer eller konkrete trusler. Tendensen er stigende. Over halvparten av dem som har vært utsatt for hatefulle ytringer eller konkrete trusler har blitt sint, lei seg eller følt avmakt.

Nesten én av fem sier at de har vært redde. Når det rapporteres om tilfeller av at folkevalgte opplever hat og trusler, mener jeg det utgjør en trussel både mot dagens og fremtidens demokratiske prosesser.

Jeg er spesielt bekymret for ungdommen. Det er alvorlig at slike hendelser påvirker motivasjonen til å fortsette som politiker, og på sikt kan det også utgjøre et demokratisk problem hvis det også hindrer rekrutteringen av nye politikere når dem ser hva slags omkostninger et politisk engasjement kan medføre.

Et velfungerende demokrati i fremtiden er helt avhengig av rekruttering av nye unge politikere, og det er et kollektivt ansvar å sikre at de unge ikke skremmes bort fra den politiske sfære og demokratisk deltakelse for øvrig.

Et trygt og anstendig debattklima med toleranse for meningsbrytning utgjør et grunnelement i et velfungerende demokrati. Folkevalgte representerer innbyggernes vilje og mening, og har et særlig ansvar for å bidra til en opplysende debatt om viktige samfunnspolitiske saker.

Dersom enkelte grupper i samfunnet blir systematisk mer utsatt for hatefulle ytringer eller trusler enn andre, kan dette i sin ytterste konsekvens ha negativ innvirkning på ytringsfriheten og utgjøre et demokratisk problem som sådan. Det finnes forskning som viser at befolkningen har høyere aksept for at politikere utsettes for nedsettende ytringer enn andre grupper.

Med utviklingen av moderne kommunikasjonsteknologi og utbredelsen av nye arenaer for kommunikasjon har det vokst en egen særegen dynamikk og debattkultur. Sosiale medier og kommentarfelt på nett er blitt de viktigste plattformene for fremsettelse av hatefulle ytringer eller trusler. Disse er ofte uredigerte og usensurerte, og utfordrer og utvider slik grensene for ytringsfriheten. Filtrerte meningsmangfold og økte muligheter for å være anonym kan føre til at man tar mindre ansvar for ens språkhandlinger.

I siste instans kan dette bidra til å øke tilbøyeligheten til å ytre seg hatefullt mot folkevalgte politikere, samtidig som det gjør det vanskeligere å identifisere dem som fremmer hets og trusler.

Ytringsfrihetens muligens viktigste funksjon er å tilrettelegge for en aktiv og kritisk offentlighet. Dette innebærer også at personer med makt, som i stor grad også inkluderer politikere, blir rettmessig gjenstand for kritikk og konfrontasjon. Slik må det være.

Men når friheten til å ytre seg misbrukes til hatefulle ytringer og trusler som kan påvirke de lokale politikerne både psykisk og sosialt på den ene siden, og i tillegg få konsekvenser for deres politiske deltakelse, bør varselklokkene ringe. Slik skal det ikke være.

Ytringsfriheten står sterkt i Norge, men med frihet følger det også et moralsk ansvar som først og fremst handler om respekt for menneskeverdet. Vår vurdering av andre mennesker sier mer om oss enn om dem.

Verden er allerede for full av trangsynte mennesker som snakker om andre uten å tenke, folk som sier mye, men gjør lite. Så gå mot strømmen og være klokere, mer forsiktig og friere fra fordommer!