For å innfri EUs rammedirektiv om avfall må Norge innen 2025 ha en egen innsamlingsordning for tekstilavfall på plass, skriver Svein Kamfjord.

For å innfri EUs rammedirektiv om avfall må Norge innen 2025 ha en egen innsamlingsordning for tekstilavfall på plass, skriver Svein Kamfjord.

Foto: Espen Bratlie / Samfoto
Denne artikkelen er over ett år gammel. Den kan inneholde utdatert informasjon.
Debatt
Meninger i debattinnlegg står for skribentens regning.

På tide med en ny standard for produsentansvar

Nye ordninger for produsentansvar må sikre at prinsippet om at forurenser skal betale, blir fulgt i praksis.

Myndighetenes arbeid med produsentansvar har ikke vært veldig imponerende. I en arbeidsgruppe som skal se nærmere på tekstiler, ønsker vi å sette en ny standard for produsentansvarsordninger.

Hele 50 prosent av brukte tekstiler havner i restavfallet, noe som betyr at det går til forbrenning.

Produsentansvar innebærer at produsenter og importører har ansvar for sine produkter også når de blir avfall. Det betyr at de skal bære kostnadene for at avfallet blir samlet inn og gjenvunnet i størst mulig grad.

Produsentansvaret er et viktig politisk virkemiddel for mer miljøvennlig produktutvikling, og skal sikre effektiv utnyttelse av avfallsressursene.

Hele 50 prosent av brukte tekstiler havner i restavfallet, noe som i praksis betyr at det går til forbrenning. For å innfri EUs rammedirektiv om avfall må Norge innen 2025 ha en egen innsamlingsordning for tekstilavfall på plass.

Nå er det satt ned en arbeidsgruppe som skal utarbeide et kunnskapsgrunnlag for innføring av produsentansvar for tekstiler i Norge, og samtidig foreslå hvordan et slik produsentansvar kan innrettes.

Vi har vært én av flere aktører som har spilt inn behovet for en slik ordning på tekstiler. Det er fortsatt uklart hva som skal omfattes, men det blir også en del av utredningen. Når EU har signalisert at det kommer et produsentansvar på tekstiler, er det viktig at også vi får kartlagt dette på en skikkelig måte.

Den kommunale avfallsbransjen har ikke vært veldig imponert over myndighetenes arbeid med produsentansvar. Som regel er de på etterskudd med å få på plass regelverk som skal være førende for løsninger i hele verdikjeden for avfall.

Vi har allerede en rekke ordninger for produsentansvar i Norge. De har vokst organisk over tid og vært vanskelige å få oversikt over. Samtidig treffer de ikke spesielt godt, noe som har gjort at produsenter og importører kan løpe fra ansvaret sitt. I stedet er det kommunene som må ta kostnaden. Sånn skal det ikke være.

Vi har et håp om at det kommende produsentansvaret for tekstiler kan sette en ny standard for hvordan slike ordninger skal utformes og fungere i framtiden. Det er viktig at ordningene faktisk følger prinsippet om at forurenser skal betale.

Vi har tidligere spilt inn behovet for en uavhengig tredjepart som henter inn data og statistikk fra samtlige aktører som selger tekstiler i markedet. Dette vil være et helt vesentlig virkemiddel for å unngå gratispassasjerer – med alle de utfordringene det bringer med seg – noe vi særlig har opplevd med plast.

Vi har også vært klare på at ordningen ikke kan stå for seg selv, men at andre virkemidler må settes inn samtidig i hele verdikjeden. Blant annet for å unngå at vi sorterer ut til et marked som ikke finnes. Uten involvering av en hel verdikjede, mister vi også intensjonen om en sirkulær økonomi.

Vi har vært tydelige overfor Stortinget om at produsentansvar må utredes så raskt som mulig. Hvis ikke ender vi i samme situasjon som med plastemballasje. Der ble ordningens intensjon undergravet av feil kostnadsfordeling, manglende kontroll med aktørene og manglende myndighetsoppfølging av de som sniker seg unna. Det skal ikke lønne seg å ødelegge planeten vår.