Annonse
Debatt
Ordføreren som borgermester
Fokuseringen på rådmannen samsvarer ikke med folks oppfatning av ordføreren som kommunens leder og ansikt utad. Dette kan endres på en enkel måte ved å gi ordføreren rådmannens myndighet. Det vil si at ordføreren blir borgermester, slik vi kjenner det fra Danmark.
Ved forrige kommunevalg gjennomførte 20 kommuner forsøk med direkte valg av ordfører. Målet med forsøket var økt valgdeltakelse, større engasjement og interesse blant innbyggerne og bedre rekruttering til lokalpolitikken. Dette var et sentralt styrt forsøk, og Kommunal- og regionaldepartementet har foran neste års kommunevalg utvidet forsøksordningen til også å omfatte endret myndighet til ordføreren.
På mange måter er det et nederlag for kommunene at en er avhengig av et sentralt initiativ for gjøre ting på en andre måter enn det staten har bestemt. Når kommunene er tilbakeholdne med å ta initiativ til å bruke forsøksloven som åpner for å gi dispensasjon for sentralt fastsatte lover og forskrifter, kan det ha sammenheng med at kommunene er vant til å bli styrt fra staten, og at det erfaringsmessig er vanskelig å få gjennomslag for forsøk som ikke staten sjøl tar initiativ til.
En slik nyordning får sjølsagt oppmerksomhet, men erfaringene så langt er at dette ikke har ført til høyere valgdeltakelse, som var ett av hovedmålene. Nå er det nødvendigvis ikke slik at høy valgdeltakelse bør være et mål i seg sjøl. Mange kan ha gode grunner for ikke å bruke stemmeretten, og vi har en valgordning hvor det ikke blir registrert blanke stemmer.
Det er bare tre kommer - Kongsberg, Nes i Akershus og Rygge - som har meldt sin interesse til å være med på endret myndighet til ordfører, gjerne omtalt som miniparlamentarisme. I dette ligger det spenstige utfordringer. Ved gjennomgangen av kommelovgivningen på begynnelsen av nittitallet, ble det åpnet for kommunene til å velge en parlamentarisk styringsform, slik vi kjenner det fra Stortinget. Interessen for å velge denne modellen har vært liten. Nå er det heller aldri vært tenkt som noe alternativ for andre enn de største bykommunene. Men miniparlamentarisme er et alternativ for både store og små kommuner, samtidig som det vil kunne styrke ordførerens rolle og gi den en formell myndighet som den ikke har i dag.
Ordføreren er en tradisjonell institusjon i det kommunale styringssystemet og er kommunens ansikt utad. Formelt sett har ikke ordføreren noen myndighet utover det å være møteleder og kunne bruk sin dobbeltstemme ved stemmelikhet. Går vi noen tiår tilbake, ble ordføreren ikke bare oppfattet som leder av det politiske styringssystemet, men også av kommunens administrasjon. Ordføreren har ingen formell myndighet, med mindre kommunestyret har delegert myndighet til ordføreren. Det er unntaket at det er delegert myndighet til ordføreren. Det er rådmannen som fått delegert myndighet.
Siden alle forslag til vedtak i politiske organ legges fram i rådmannens navn, blir det også medienes fokusering rettet mot rådmannen og administrasjonen. Når saker blir behandlet politisk, er de uten interesse for mediene, med mindre det er politisk uenighet i sakene. Dermed blir det lett slik at politikere og politiske partier nærmest demonstrativt må innta et annet standpunkt enn administrasjon for å få oppmerksomhet.
Fokuseringen på rådmannen samsvarer ikke med folks oppfatning av ordføreren som kommunens leder og ansikt utad. Dette kan endres på en enkel måte ved å gi ordføreren rådmannens myndighet. Det vil si at ordføreren blir borgermester, slik vi kjenner det fra Danmark. Dette er vil være et enkelt grep for å gjøre ordførerrollen til det som mange oppfatter som ordførerens posisjon. Men det vil også betinge at ordføreren må stå til ansvar overfor kommunestyret og kunne kastes og sjøl ha muligheter til å trekke seg (stille kabinettsspørsmål) i valgperioden. Nå er en ordfører dømt til å sitte i fire år og kan bli ydmyket og herset med, om det politiske flertallet bak ordføreren ikke er solid nok.
Hva så med rådmannens rolle? Sjøl om ordføreren tar over rådmannens formelle myndighet, så er det fortsatt behov for en administrasjon, og rådmannens rolle vil da bli intern koordinering av kommunes administrasjon og tjenesteproduksjon. Rådmannen vil kun forholde seg til ordføreren og ikke til de politiske partiene som i dag.
Kommunens administrasjon vil bli et politisk sekretariat for den ordføreren som til enhver tid er valgt. Dette er en situasjon som embetsverket i departementene forholder seg til og som vi i kommunene også må kunne forholde oss til. Min rolle som rådmann blir kanskje litt mindre utfordrende, men det er i alle fall et underordnet spørsmålet om dette kan skape større engasjement i styringen av kommunene.
