Omsorgsutfordringene må løses med en velferdsmiks

De neste tiårene vil antallet over 70 år dobles, og det vil bli tre ganger så mange over 80 år. Flere vil være friske og aktive, men det vil bli stort behov for sykehjemsplasser, moderne omsorgsboliger, velferdsteknologi og dyktige ansatte, slik at de eldste blant oss skal kunne leve trygge og meningsfulle liv.

Oppgavene framover er så store at hele «samfunnsmaskineriet» trengs om vi skal lykkes med å gi gode tjenester også i framtida.

Selv om det finnes litt ulike tall, ser det ut til at norske kommuner kan ha behov for nærmere 40.000 nye årsverk innen helse og omsorg og i størrelsesordenen 30.000 nye heldøgns omsorgsplasser innen 2030. Samtidig varsles det trangere økonomiske tider og at handlingsrommet blir mindre.

En stor del av omsorgsbehovet må fremover dekkes med hjemmebaserte tjenester. I kommunenes velferdsstrategier legges det stadig mer vekt på at eldre skal få mulighet til å bo hjemme så lenge som mulig.

Jeg har på vegne av Spekter og NHO Service og Handel hatt gleden av å lede et utvalg som har sett på de store omsorgsutfordringene vi står foran. Utvalget har vært bredt sammensatt av erfarne personer med ulik faglig og politisk bakgrunn. Utvalgets konklusjon er at morgendagens omsorgsutfordringer løses best gjennom en velferdsmiks av både offentlige private og ideelle aktører.

For å håndtere eldrebølgen, mener utvalget at kommunene må utvikle en tydelig strategi for hva slags tjenester som trengs, og for hvem som skal levere tjenestene. Et viktig politisk spørsmål er hvilken rolle private og ideelle velferdsleverandører bør spille i kommunenes tilbud.

Det er tverrpolitisk enighet om at det offentlige skal ha hovedansvaret både for styringen, finansieringen og driften av tjenestetilbudet. Det er imidlertid også lange tradisjoner for private og ideelle leverandører av helse- og omsorgstjenester, som har arbeidet på egen hånd eller etter avtale med det offentlige.

Når vi vet at handlingsrommet fremover for stat og kommuners budsjetter vil bli mindre, kan private og ideelle tilbydere, under bestemte forutsetninger, bidra slik at det samlede omsorgstilbudet blir best mulig. Målet for landets mange kommunepolitikere må være å finne ut hva som i den enkelte kommune er den beste velferdsmiksen for å møte omsorgsutfordringene.

Debatten og løsningene bør handle om det viktigste – nemlig kvalitet. Kvalitet utvikles best når det er muligheter for læring på tvers mellom kommunale, private og ideelle tilbydere. Sentrale temaer vil da være hvordan vi kan jobbe smartere og lære av hverandre, hvordan vi kan utvikle og ta i bruk ny teknologi, og hvordan vi kan drive innovasjon.

Det kreves et godt samspill mellom politikere, ledere og ansatte i helse- og omsorgssektoren for at det skal leveres trygge og gode velferdstjenester. Jobben kan ikke løses av det offentlige alene, vi er avhengig av at hele helse- og omsorgssektoren bidrar. For å få til dette, er det viktig å utvikle kommunenes bestillerrolle og se på nye modeller for samarbeid.

 Vi har alle forutsetninger for å lykkes med en velferdsmiks: Et velutviklet trepartssamarbeid og en offentlig sektor som setter rammer for hva som skal leveres. Dette samarbeidet må bevares og utvikles, med regler og rammeverk som sikrer ordnede arbeidsforhold, åpenhet og kvalitet, slik at offentlige velferdskroner brukes effektivt og gir best mulig velferd til eldre og pårørende.

Norge har lange tradisjoner for å finne gode tverrpolitiske løsninger når utfordringene er store. Barnehageforliket var en slik reform. Det var først da Øystein Djupedal fra SV og Frps Siv Jensen fant hverandre at det virkelig ble fart på barnehageutbyggingen i Norge.

I ettertiden har mange regnet barnehageforliket som en av de største velferdsreformene i nyere tid. Og det var nettopp mangfoldet av offentlige, ideelle og private aktører som gjorde det mulig.

Ved å få til et godt samspill mellom ulike offentlige og private leverandører, kan vi unngå å komme i en situasjon med et todelt helse- og omsorgssystem hvor de som har råd, kjøper seg et bedre tilbud, mens det offentlige sakker akterut. Dette kan bli resultatet hvis det offentlige ikke lenger har råd til, eller evne til, å levere bra nok i forhold til hva pasienter, brukere og pårørende forventer seg.

Det er i Norge tradisjon for å finne gode tverrpolitiske løsninger når utfordringene er tydelige og krevende. Én av utvalgets konklusjoner er derfor at morgendagens omsorgsutfordringer best kan håndteres gjennom et bredt politisk forankret «omsorgsforlik».

Vi håper rapporten vil bidra til å både nyansere det politiske ordskiftet og synliggjøre politiske løsninger som mange partier kan stille seg bak.