Om å ta innersvingen på rikspolitikerne

Nå viser prognosene at det vil bo mer enn 2.000 mennesker i Longyearbyen i løpet av et par år. De politiske bestemte bremsene som skulle settes på ved inngangen til et nytt årtusen, er i stedet blitt en gasspedal som savner sidestykke i en norsk utkantkommune. De færreste vil bli overrasket dersom innbyggertallet i Longyearbyen passerer 2.500, før det flater ut og eventuelt går tilbake.

Befolkningseksplosjonen er bare ett av mange eksempler på at Longyearbyen fortsatt har et sterkere grep rundt Storting og regjering enn rikspolitikerne har på Longyearbyen.

De som besøkte Longyearbyen for siste gang på begynnelsen av 80-tallet, vil knapt kjenne seg igjen i byen i dag. Skal en politiker klare å holde seg orientert, bør hun besøke byen minst én gang i måneden, og selv da vil endringene i bybildet være markante. Bare breene og fjellene som omkranser Longyeardalen er som før.

Mellom disse skyter bolig- og næringsbygg, ofte basert på prefabrikkerte elementer, opp som nyttårsraketter. Et tidligere sterkt begrenset privat boligmarked trekker i dag til seg entreprenører i hopetall på jakt etter kjappe gevinster.

Selv sindige nordlendinger, som i utgangspunktet dro til Svalbard for leve tett på naturen, har kastet seg på spekulasjonsbølgen, og lånefinansierer kjøp av utleieobjekter i stor stil. Innslaget av tømrere og byggmestere i Longyearbyen er så stort at de alene bebor flere tusen kvadratmeter, mens de kappes om å tilfredsstille et sultefôret boligmarked. Nye tomtearealer for flere hundre boenheter er lagt ut, uten at signalene om en stopp i befolkningsveksten, er endret på sentralt hold.

Snarer tvert imot.

Nå er det i og for seg ikke noe nytt i politikkens verden at den politisk uttalte vilje gir fullstendig motsatt resultat, verken på fastlandet eller i Longyearbyen. Gjennom flere tiår har det vært tverrpolitisk enighet om å holde en lav rente og å styrke den konkurranseutsatte industrien.

Virkemidlene har vært å føre en politikk som i dag gir oss Europas høyeste rente, og en kronekurs som for tiden legger ned minst én større industribedrift i uka.

På Svalbard har man, for å stanse befolkningsveksten, særlig valgt å satse på permanent kullproduksjon i Svea og dobling av forskningsaktivitetene.

I samme periode har staten frasagt seg flere av sine direkte styringsmidler ved å innføre lokaldemokrati i Longyearbyen. Og ved å holde de statlige utleieprisene på et nivå som man ellers bare finner på Frogner i Oslo, har man kanskje ment å ville holde det private entreprenørmarked ute av Arktis.

Ved å satse på permanent gruvedrift parallelt med økt forskning, har politikerne ikke bare økt folketallet dramatisk. Politikerne har, fordi både forskere og gruvearbeidere forelsker seg og lager barn, økt behovet for nye barnehager og ny skole, noe som igjen fører til økt behov for både byggmestere, lærere og annet fagpersonell, som selv har familie som må ha et sted å bo i det tidligere gruvesamfunnet.

For å henge med i etterspørselen, ekspanderer det private næringsliv utover sine bredder og båndlegger de siste sentrumsnære tomtene som er regulert til næringsformål. Den delen av næringslivet som myndighetene offisielt har villet satse på, turismen, har også tatt politikerne på alvor, og vokst slik at de lenge har vært nødt til å stuve sine ansatte inn på hybler som ikke lenger var god nok for gruvebusen. Nå kaster også disse seg på byggeboomen, både for å sikre sine ansatte, men like mye fordi det er en mulighet til selv å hente inn de skyhøye leieinntektene som tidligere var forbeholdt staten.

For å holde tritt med utviklingen vokser Sysselmannsetaten, som skal ivareta statens interesser på Svalbard, samtidig som det etableres blant annet eget trygdekontor og ligningskontor i byen.

Selv tidligerekondemnerte brakkerigger omsettes nå til bolig- og hotellformål, til priser som for en utenforstående synes som den rene galskap.

I Gruvedalen, som stikk i strid med navnet er et høydedrag over Longyearbyen med utsikt over hele den fantastiske Isfjorden, skyter private boliger med utleieleiligheter i kjelleren i været.

Alle vil ha sin del av den eventyrlige veksten, og viser nesten daglig fram nye arkitektoniske hånflir over en mislykket, norsk svalbardpolitikk.

Nå er vi etter hvert mange som tror latteren kan sette seg fast i halsen på dem som ikke klarer å komme seg ut av markedet før det snur.

Men bredest smiler vi av at Svalbard og Longyearbyen nok en gang har tatt innersvingen på norske myndigheter. Slik opprettholdes historiske, anarkistiske tradisjoner i Arktis.

Og selv om Svalbard fortsatt er politikernes favorittreisemål, vil ikke Storting og regjering oppdage hva som har skjedd før i slutten av mars neste år. Da vender sola tilbake etter flere måneders mørketid, og først da kommer rikspolitikerne på besøk.

Skrevet av: Arne O. Holm