Norge trenger styringsdyktig flertallsregjering

Et overordnet mål må være å få en flertallsregjering de neste årene. Arbeiderpartiets vei tilbake til regjeringsmakten går gjennom et samarbeid med andre partier. Først og fremst med SV. Og SVs vei til regjeringsmakten går via Arbeiderpartiet.

Statsminister Bondevik og hans regjering sliter for tiden tungt med å få store saker gjennom i Stortinget. Det er ikke bare i revidert nasjonalbudsjett at Bondevik-regjeringen har hatt store problemer. I en lang rekke saker klarer ikke regjeringen å skaffe seg flertall, og sakene blir liggende. Årsaken er at vi har en svak mindretallsregjering som styrer landet.

For en tid siden brøt forhandlingene om nytt skattesystem sammen. Nå er saken lagt bort, det er vanskelig å se en løsning, og den kan bli sendt tilbake til regjeringen. Også den store kvalitetsreformen står i stampe i utdanningskomiteen. Skipsfartsmeldingen skulle gi de maritime næringene forutsigbare og stabile rammebetingelser. Det er ikke flertall for å lovfeste for eksempel nettolønnsordningen. Denne meldingen kommer trolig til å ende med uforpliktende formuleringer som ikke har flertall bak seg. Også når det gjelder Nasjonal Transportplan er regjeringen og de andre partiene svært uenige. Resultatet kommer til å bli at det verken vil være flertall for regjeringens, Arbeiderpartiets eller Fremskrittspartiets forslag. Dermed finnes det ikke vedtak om økonomiske rammer for satsingen innen samferdsel de fire neste årene. Disse få sakene gir et bilde på hvor vanskelig det er å styre landet gjennom en mindretallsregjering. Det kunne vært gitt eksempler på flere andre saker.

For Norge er det viktig å ha en stabil og styringsdyktig regjering. Dette kan i dag bare oppnås ved at regjeringen har flertall bak seg i Stortinget. De siste fire tiårene har ikke noe parti alene hatt flertall bak seg på Stortinget. Det vil trolig heller ikke i framtiden være noe parti som vil ha flertall alene. På sikt vil det være en ulykke for landet med stadige handlingslammete mindretallsregjeringer. Sannsynligvis er det en regjering utgått fra Arbeiderpartiet som kan gi Norge det flertallet som behøves i Stortinget for å kunne etablere en styringsdyktig regjering.

I valgkampen kommer Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet helt sikkert til å bli kalt for «kaoskameratene» i høyresidens retorikk. På slutten av 90-tallet kalte Høyre-leder Jan Petersen et eventuelt samarbeid mellom Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet for «den rød-grønne smørja», etter Carl Bildts sarkastiske uttalelse om en lignende konstellasjon i Sverige. Men det forpliktende samarbeidet mellom Socialdemokraterna og Vänsterpartiet i Sverige har nærmest vært en politisk suksess. Denne konstellasjonen har maktet å bevare velferdsstaten samtidig som næringslivet har fått gode rammebetingelser.

Det er selvfølgelig politiske motsetninger mellom Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet. Men de fleste av problemområdene som sikkerhetspolitikk, EU og miljø er jo motsetninger som også går på tvers gjennom Arbeiderpartiet. Partiene håndterer dette internt. Når det er mulig, er det også mulig å få til politiske avtaler mellom to eller tre partier som gjør et tettere samarbeid realistisk. Dette er ikke større motsetninger enn KrF og Høyre er i stand til å håndtere innad i regjeringen Bondevik.

Samarbeidet og enigheten mellom Arbeiderpartiets, SVs og Senterpartiets stortingsgruppe om boligpolitikken denne måneden er et godt eksempel på hva disse partiene står for og hvordan de kan samarbeide på en fornuftig og god måte. Partialliansens syn er at boligen skal være grunnlag for et godt liv - og de vil bygge flere billige boliger til både ungdom og vanskeligstilte, mens Bondevik-regjeringen ser på boligen som en vare. Synet på boligpolitikken viser også tydelige forskjeller mellom høyresidens privatbaserte løsninger den politikk de tre opposisjonspartiene står for: Fellesskapsløsninger og et stabilt velferdssamfunn.

Mindretallsregjeringene i Norge har de siste årene måttet tåle nederlag på nederlag. Både den forrige sentrumsregjeringen og den nåværende regjeringen er gode eksempler på dette. Dette er slett ikke av det gode for landet. Både næringslivet, helsevesenet og skoleverket trenger nå forutsigbarhet. Tiden er for lengst inne, for ikke å si overmoden, for et formalisert og forpliktende samarbeid mellom Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet med tanke på å danne en framtidig flertallsregjering. Det er også en fordel for velgerne å ha to klare, reelle alternativer å velge mellom ved stortingsvalget i 2005.