I en sirkulær økonomi kan vi ikke brenne eller kaste materialene på deponi. De må inn i produksjon av nye produkter, skriver Svein Kamfjord i Samfunnsbedriftene.

I en sirkulær økonomi kan vi ikke brenne eller kaste materialene på deponi. De må inn i produksjon av nye produkter, skriver Svein Kamfjord i Samfunnsbedriftene.

Foto: Terje Lien
Debatt
Meninger i debattinnlegg står for skribentens regning.

Norge må skape mindre avfall

En rapport fra OECD viser at Norge skaper mye avfall. De omtaler oss som et ekstremt bruk-og-kast-samfunn. Kan vi virkelig leve med det?

Vi må ombruke, reparere og gjenvinne mye mer hvis vi skal nå myndighetenes mål om økt materialgjenvinning og reduserte utslipp til jord, luft og vann. I dag sendes altfor mye avfall på deponi eller til energiutnyttelse.

Hvis Norge skal ha troverdighet i en diskusjon om sirkulær økonomi og miljøvennlig produksjon, må vi ta oss kraftig sammen.

Kommunale avfallsselskaper har etterspurt mer effektive tiltak i lang tid. Ulike ordninger for produsentansvar sier at produsenter og importører skal ha ansvar for sine egne produkter – også når de blir avfall. Men dårlige utformede forskrifter og manglende kontroll gjør at de slipper unna. Dette vil bare fortsette med regelverket Klima- og miljødepartementet nå har fastsatt.

Effektive tiltak glimrer med sitt fravær. Dermed vil Norge slite med å nå klimamålene Stortinget har satt.

Her er noen av årsakene:

  • Manglende, uavhengig beregning av kommunenes kostnader ved innsamling på vegne av returselskaper. Det medfører at kommunene får for lite betalt, noe som blir en ulovlig kryssubsidiering av næringslivet som slipper å betale det de skulle.
  • I stedet for et tydelig krav om henting av alle materialer som kommunene sorterer ut, har produsenter og importører heller krav til materialgjenvinning. Det innebærer at de ikke trenger å hente alt som sorteres ut. I praksis bestemmer de selv hvor mye de ønsker å gjøre.
  • Når produsentene slipper fra ansvaret, havner kostnadene for innsamling av avfall på toppen av innbyggernes avfallsgebyrer. Det følger ikke prinsippet om at forurenser skal betale. Så lenge produsentene slipper å betale, vil de fortsette å oversvømme markedet med skrot som til slutt må sendes til forbrenning.
  • Næringslivet har avfall som er nesten identisk med det som kommer fra husholdningene. Likevel har de ikke krav til å rapportere på utsortering. Den offisielle årsaken er at det i tillegg til å være dyrt for næringslivet (!), vil være «administrativt krevende å følge opp, både for myndighetene og den enkelte næringsvirksomhet». Miljø er åpenbart ikke viktig nok.
  • Miljødirektoratet følger heller ikke opp produsenter og importører, noe som betyr at enorme mengder produkter selges ut i markedet uten at det betales for – selv om det er lovpålagt. Manglende tilsyn og kontroll fører til at produsenter lar være å betale kommunene for at de samler inn avfall. Dermed flyttes enda mer av regningen fra produsent til innbyggerne.

Dette er alvorlig, og det får selvsagt konsekvenser for Norge. FNs bærekraftsmål og myndighetenes ønske om å bli et lavutslippssamfunn i 2050 blir meningsløse mål. Vi er milevis unna å komme oss vekk fra OECDs stempel som en ekstrem bruk-og-kast-økonomi.

I en sirkulær økonomi kan vi ikke brenne eller kaste materialene på deponi. Vi må sørge for at de går inn i produksjon av nye produkter. Det krever at vi plasserer ansvaret for dårlige produkter der det hører hjemme, nemlig hos produsent og importør. Det kommer ikke til å skje når regelverket gir kommunene en solid, økonomisk svarteper, og må sende regningen til innbyggerne.

Hvis Norge skal ha troverdighet i en diskusjon om sirkulær økonomi og miljøvennlig produksjon, må vi ta oss kraftig sammen. Det er først når produsenter og importører får tydelige krav og økonomiske insentiver at de endrer design og produksjon. Først da vil produktene bli lettere å ombruke, reparere eller til sist materialgjenvinnes.