Oppfølgingen etter terrorangrepet var et kommunalt helsesvik

Den manglende helseoppfølgingen er ikke et Oslo-problem. Den har skjedd i kommuner over hele landet. Det bør vekke kommunal sektor, som tydeligvis ikke er skodd for nasjonale kriser.

Justisminister Astri Aas-Hansen (Ap) mottok nylig den foreløpige forskningsrapporten fra 25. juni-studien. Den burde sjokkere, men bekrefter det mange allerede vet: Vi har sviktet dem som ble rammet av terrorangrepet i Oslo sommeren 2022.

Rapporten fra Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS) dokumenterer alvorlige ettervirkninger. 45 prosent av de berørte har utviklet betydelige PTSD-reaksjoner. Én av fire har fortsatt udekkede hjelpebehov. Over halvparten har aldri fått proaktiv oppfølging – verken umiddelbart etter angrepet eller i årene etterpå.

Det bekrefter inntrykket jeg har etter å ha fulgt åtte personer fra ulike deler av Norge som opplevde angrepet, i arbeidet med boka «Er det trygt å gå hjem nå?». De sliter fortsatt, flere har ikke fått hjelp.

Etter 22. juli 2011 lærte vi hvor viktig rask og proaktiv psykososial oppfølging er. Likevel, da skeive ble mål for et nytt terrorangrep i 2022, ble det ikke mobilisert. Ingen nasjonal krisehåndtering. Ingen ekstra midler. Ingen tydelig struktur for oppfølging.

Hjelpen de berørte fikk, varierte stort og ble i hovedsak bestemt av hvilken kommune de bodde i – ikke av behov.

Mange levde allerede med diskriminering, minoritetsstress og utenforskap. For dem ble terroren en bekreftelse på en dypere frykt: At trygghet ikke er for alle.

Støttegruppa 22. juli advarte allerede kort tid etter 25. juni-angrepet: Det måtte handles raskt og målrettet.

Likevel ble mye overlatt til enkeltpersoner og fragmenterte hjelpesystemer. Mange måtte selv koordinere hjelpen i en av livets mest sårbare situasjoner.

Rapporten viser at kommunene ikke har klart å ivareta sitt ansvar. Til tross for at psykososiale kriseteam finnes, mangler det en nasjonal, standardisert oppfølgingsprosess. Det er betydelig variasjon i innsats og kompetanse mellom kommuner.

Kommunene bør selv stille krav om at oppfølging av terrorofre løftes nasjonalt. Erfaringene fra to terrorangrep som rammet oss nasjonalt, viser at mange norske kommuner ikke evner å hjelpe godt nok ved slike hendelser.

Befolkningen kan ikke leve med at ansvaret overlates til lokal vilje og tilfeldigheter. Slik er det dessverre nå.

Festivaler og store arrangementer trekker til seg tilreisende fra hele landet. Ved en krisesituasjon vil kommunen og dens beredskap bli ansvarlig for mennesker som ikke bor der. Da holder det ikke å tenke at kriser er lokale.

Det må opprettes beredskapssystemer som inkluderer pårørende- og evakuertesentre, slik at også tilreisende ivaretas. Dette bør være en del av grunnberedskapen i kommuner som ønsker å være vertskap for store, åpne arrangementer.

Justisminister Aas-Hansen sier vi må lære, men dette handler ikke lenger om læring. Det handler om handling. Om mennesker som fortsatt lever med angst, depresjon, smerter og konsentrasjonsvansker. Rapporten må få konsekvenser.

Vi trenger å sikre øremerkede midler til rask, tilgjengelig og spesialisert helsehjelp for dem som trenger det – også nå. Det er fortsatt mulig å rette opp noe av det som gikk galt. Men det haster.

Helseminister Jan Christian Vestre må vise at han, som selv har opplevd terror, har vilje og kraft til å stå opp for andre overlevende. Ikke med ord. Men med handling.

Kommuner som den dag i dag, tre år etter terrorangrepet fortsatt ikke vet om de har overlevende i sin kommune, må gå i seg selv og ta grep.