Leirskredet i Ask i Gjerdrum i desember i fjor viste at vi har en systemkrise når det gjelder naturfarer, skriver Eivind Junker og Steinar Taubøll.

Leirskredet i Ask i Gjerdrum i desember i fjor viste at vi har en systemkrise når det gjelder naturfarer, skriver Eivind Junker og Steinar Taubøll.

Foto: Stian Lysberg Solum / NTB
Denne artikkelen er over ett år gammel. Den kan inneholde utdatert informasjon.
Debatt
Meninger i debattinnlegg står for skribentens regning.

Naturfare utenfor kontroll?

Naturfarer kan få tragiske konsekvenser hvis de blir oversett. Gjerdrum-skredet har vist at vi har en systemkrise der kommunene sliter med å oppfylle sine kontrollplikter.

Kommunene er i plan- og bygningsloven pålagt ansvaret for tilstrekkelig sikkerhet mot naturfare, men mange har lite kompetanse innen geologi og hydrologi. Ofte er det private som foreslår planer eller søker om tillatelser, og som dermed skal innhente og betale nødvendige undersøkelser.

Vi har et felles nasjonalt sikkerhetsnivå, og systemkrisen kan derfor bare løses nasjonalt.

Kommunen har imidlertid ikke lov til å stole blindt på tiltakshavers fagfolk. Spørsmålet er hvem som da sikrer kvaliteten.

Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) har som statlig fagmyndighet rett og plikt til å medvirke i kommunenes planarbeid, og kan stanse planer som er i strid med regelverket.

Etter at NVE ble skredmyndighet i 2009, har kommunene sendt svært mange planer dit for kontroll, og NVE har stanset om lag 100 reguleringsplaner årlig, ofte fordi undersøkelser gjort av private konsulenter er for dårlige.

NVE har ikke nok bemanning til å kontrollere alle kommunale planer, og er heller ikke pålagt dette ansvaret. De har derfor dreid sin medvirkning mer til å bistå kommunene med kunnskap og informasjon i tidlig planfase og overordnede planer, og dermed trappet selve kontrollen kraftig ned.

Dette skaper på kort sikt problemer, men NVE gjør imidlertid det loven forutsetter – lar kommunen ha ansvaret.

Hvis verken kommunen eller NVE kontrollerer farene, kan det føre til utbygging i utrygge områder og flere ulykker. Uklar ansvarsplassering gir dessuten rom for useriøse bedrifter.

Statlige organer kan fortsatt veilede og fremme innsigelse hvis de oppdager feil, men dette kan ikke erstatte den jobben kommunen selv må gjøre, nemlig å kreve tilstrekkelig informasjon fra private aktører, og sørge for at noen har god nok kompetanse til å vurdere den.

Praksisen med å sende planer til NVE for kvalitetskontroll kan lett bli en sovepute som hindrer utviklingen av nødvendig kontroll på kommunalt nivå. Men det er et åpent spørsmål hvordan dette skal organiseres: Interkommunalt samarbeid, sertifiserte uavhengige konsulenter, nytt nasjonalt organ?

I en trang kommuneøkonomi kan det nok være fristende å lene seg på egne lokale vurderinger, heller enn å skaffe spisskompetanse. En slik strategi kan både sette innbyggernes liv og helse på spill og påføre kommunen erstatningsansvar.

I 2015 vurderte Høyesterett behovet for fagkompetanse i Nissegård-saken, som gjaldt fare for et 1000-årsskred. Retten ga klart signal om at denne typen kompliserte vurderinger krever spesialistkunnskap for å oppfylle lovens krav.

Slike vurderinger kan også være påkrevet når kommunen får inn bekymringsmeldinger utenfor plan- og byggesaker. Dette følger av den generelle aktsomhetsnormen, og Høyesteretts dom viser at kravene skjerpes i takt med generell bevissthet om farepotensialet.

Vi mener kontrollen av naturfare er rammet av en systemkrise: Vi har et felles nasjonalt sikkerhetsnivå, og systemkrisen kan derfor bare løses nasjonalt.

Kommunene møter i dag strengere krav og et endret klima med mer usikkerhet, samtidig med at mange av dem mangler kapasitet og kunnskap til å fylle den rollen loven forutsetter.

Når NVE som nasjonalt organ ikke kan påta seg direkte kontroll, kan det føre til uaktsomme vedtak i kommunene, og det store spørsmålet blir nå hvordan man kan bygge opp et forsvarlig apparat for å håndtere naturfare.

I mellomtiden må Kommunal- og moderniseringsdepartementet, som øverste myndighet for plan- og bygningsloven, sørge for at lovens krav oppfylles i alle landets kommuner.