Vi kan ikke leve av det bildeskjønne rundt oss, skriver Hanna Sverdrup.

Vi kan ikke leve av det bildeskjønne rundt oss, skriver Hanna Sverdrup.

Foto: Colourbox.com
Debatt
Meninger i debattinnlegg står for skribentens regning.

Mayday fra Vest-Lofoten til kommunalministeren

Mayday, mayday, mayday! Moskenes kommune kaller. Vi har sakte, men sikkert gått på et skjær i sjøen, et skjær vi begynte å seile mot for ti år siden.

Det som startet med et lite hull i skroget, som ble forsøkt berget med bøtter og kar, har nå utviklet seg til et skrog som snart kun har en fremtid som spiker. Vi er redd for at kvinner, menn og barn skal starte evakueringen mens vannet fortsetter å sive inn.

Jeg er bekymret for fremtiden til mine medborgere.

Vi bor på ett av de vakreste og mest fotograferte stedene i verden, men det er ingen som ser hva som skjuler seg bak fasaden: En kommune som er konkurs.

Dette er min første periode i politikken, og etter knappe to år er jeg sliten. Lokalpolitikken skal kunne påvirke utviklingen. I stedet behandler vi saker og krangler om hvilke tilbud vi skal kutte eller fjerne.

Jeg er bekymret for fremtiden til mine medborgere. Alle ledd i de offentlige tjenestene er kuttet til et absolutt minimum, og det er ikke penger til verken vedlikehold eller oppgraderinger.

De kommunale veiene raser snart sammen, gatelysene driftes på dugnad, uteområdet på skolen er en stor grusplass, og biblioteket klarer så vidt å holde åpent én ettermiddag i måneden.

Vi som politikere har sagt fra oss møtegodtgjørelse, så politikken også driftes på dugnad. Det kjempes hver høst for å finne penger til skolekantinen og tilskudd til idrettslaget, så ikke disse tilbudene også skal bli lagt ned.

Vi kan ikke leve av det bildeskjønne rundt oss. De majestetiske fjellene, nordlyset og midnattssolen kan ikke følge opp og ta vare på de av oss som trenger ekstra oppfølging.

Det kan ikke Moskenes kommune heller, for vi har ikke nok hender eller penger til å bygge egnede boliger til de som trenger det. Det resulterer i at vi må kjøpe omsorgsplasser andre steder i landet.

Med den modellen vi har i Norge i dag, har kommunen de siste ti årene endt opp med å betale for dette på kreditt. Vi har et underskudd på over 50 millioner kroner, og det tallet kommer til å stige til godt over 60 millioner når julen kommer. Det utgjør en gjeld på 60.000 per innbygger.

Kreditten er kun penger vi har brukt til å ta vare på innbyggerne våre og å gi dem det de har krav på. Denne regningen hadde ikke eksistert hvis systemet hadde vært rettferdig.

Jeg ber ikke om at storsamfunnet skal betale for lek og moro, men jeg håper alle ser hvordan dette går ut over barn og unge. Det er nemlig den gruppen som blir rammet i neste omgang, selv om det ikke er flere lærere å kutte.

Vi sitter nå så fast at vi kun kan berges av en storstilt redningsaksjon som må gjennomføres av folkevalgte på Stortinget.

De ressurskrevende brukerne våre fortjener et forutsigbart og godt tilbud. Per i dag må vi kjøpe tjenester fra andre steder i landet som kan tilby dette. Dette er mennesker som fortjener å bli tatt vare på, også etter fylte 67 år.

For å få til det må ordningen endres slik at tjenestene sidestilles med andre omsorgstjenester – som også gjelder etter 67 år. På den måten kan vi tilby alle våre innbyggere gode og lovpålagte tjenester med tilbakevirkende kraft.

Det er dokumentert at underskuddet i Moskenes i stor grad skyldes statlig underfinansiering av ressurskrevende tjenester. Hvor lenge skal innbyggerne i Moskenes være et offer for en statlig feil – en feil Stortinget selv har erkjent?