Skøyen områderegulering i Oslo er et profilert eksempl på planprosesser preget av manglende innbyggermedvirkning, skriver Christian Sømme, som har klaget til Statsforvalteren.

Skøyen områderegulering i Oslo er et profilert eksempl på planprosesser preget av manglende innbyggermedvirkning, skriver Christian Sømme, som har klaget til Statsforvalteren.

Foto: Gorm Kallestad / NTB
Debatt
Meninger i debattinnlegg står for skribentens regning.

Lovfestet krav om medvirkning har hjulpet lite

Til tross for intensjonene, blir folk stort sett bare invitert uten at de faktisk får medvirke i plansaker.

Ved å ta krav om medvirkning for alle berørte inn i plan- og bygningslovens formålsparagraf 1–1 og understreke kommunens ansvar i medvirkningsparagrafen 5–1 ville lovgiver skape reell medvirkning i plansaker.

Det finnes veier for å etterleve medvirkningslovgivningen for lovlydige kommuner.

Lovendringen har ikke hjulpet noe videre, men det finnes veier for kommuner som vil ta ansvar.

Alle kommuner vil ikke uten videre være enige med meg, og hevder å gjennomføre gode medvirkningsprosesser.

Tilbakemeldinger fra velforeninger, naboer og andre berørte er imidlertid samstemte: De kommer inn for sent inn i prosesser som bærer preg av skinnmedvirkning med liten eller ingen effekt på sluttresultatet. Plansaker berører alt rundt oss, og skinnmedvirkning er noe av det som bidrar til et økende tillitsgap mellom innbyggerne og politikere.

Også ombudene i form av Statsforvalteren, Sivilombudet og politikerne i sin ombudsrolle svikter innbyggerne. Dette er bakgrunnen for at jeg som et demokratiaktivistisk tiltak selvutnevnte meg til Medvirkningsombud med medvirkning.no som nettsted i 2018.

Paradis i Stavanger og Skøyen områderegulering i Oslo er to profilerte eksempler på planprosesser preget av manglende innbyggermedvirkning. For sistnevnte ligger min klage på medvirkningen til behandling hos Statsforvalteren i Oslo og Viken.

Det ligger an til at spådommene mine fra innlegg i Kommunal Rapport 15. januar 2020 vil gå i oppfyllelse med medvirkning slaktet av Kommunerevisjonen. Også Kongelig Norsk Båtforbund har påklagd vedtaket med fraværende medvirkning blant begrunnelsene.

Bedre medvirkning var ett av områdene det var bred enighet om i forarbeidet til den nye plan- og bygningsloven. To NOU-er fra planutvalget og to fra bygningslovutvalget utgjør grunnlaget for lovproposisjonen Ot.prp. nr. 32 (2007–2008), som ligger til grunn for lovvedtaket.

Gjennom hele denne meget omfattende lovprosessen var det bred enighet om at medvirkningsprosessene i henhold til den gamle loven ikke fungerte.

For eksempel fremgår det på side 128 av planlovutvalgets første delutredning Bedre kommunal og regional planlegging etter plan- og bygningsloven (NOU 2001:7):

«Til tross for at loven inneholder et sett av regler om medvirkning, ser vi at medvirkningsprosessen i en del tilfeller ikke fungerer slik lovgiver tenkte seg. En del interesser som burde ha vært representert, kommer ikke alltid til med sine synspunkter, eller de kommer inn for sent. Det kan være fordi de ikke får kunnskap om planprosessen, fordi de ikke har sterke nok representanter, eller fordi de har problemer med å formulere sine egne synspunkter».

Dagens lov er formet for å endre på dette, uten at det har virket noe særlig. I tillegg til lovforarbeidet er det publisert gode veiledere som er tilgjengelig på regjeringen.no, og nå også i en omfattende dokumentsamling på medvirkning.no.

Helt sentralt står lovens formålsparagraf 1–1 som beskriver at: «Planlegging og vedtak skal sikre åpenhet, forutsigbarhet og medvirkning for alle berørte interesser og myndigheter.»

Denne paragrafen brytes systematisk i norske kommuner ved at de berørte interessene i beste fall bare blir invitert, enda loven er klar på at de skal få medvirke reelt, slik jeg skrev om i Kommunal Rapport 29. oktober 2019.

Invitasjon og medvirkning er langt fra det samme.

Den såkalte medvirkningsparagrafen 5–1 levner ingen tvil om hvor ansvaret ligger:

«Enhver som fremmer planforslag, skal legge til rette for medvirkning. Kommunen skal påse at dette er oppfylt i planprosesser som utføres av andre offentlige organer eller private. Kommunen har et særlig ansvar for å sikre aktiv medvirkning fra grupper som krever spesiell tilrettelegging.»

Til tross for intensjonene med loven og omfattende veiledningsmateriale, blir folk altså stort sett bare invitert uten at de faktisk får medvirke. De få som deltar, får ikke gjort det tidlig, mens det er rom innbyggernes ideer og lokalkunnskap.

Mange kommuner argumenterer heftig for at de har omfattende medvirkningsprosesser med mange metoder. Men, selv de beste metoder fungerer ikke når bare noen få deltar, og det stort sett er for sent til å innvirke på planforslaget.

Mange kommuner mener også at innbyggerne skal levere høringsnotater som det i lovforslaget ligger implisitt at er for de profesjonelle. En uttrykksform for svake grupper i samfunnet blir høringer garantert aldri, men tas like fullt flittig i bruk av kommunene i innbyggerdialogen.

Midt oppi dette blir utbyggerne noe urettferdig skutt på fra alle kanter, inkludert politikere. Utbyggere kan absolutt beskyldes både for grådighet og dårlig smak, men faktisk er det by- og kommunestyrer som vedtar hver eneste plansak her i landet. Mange av vedtakene gir dårlig løsninger med en utforming som har gitt vind i seilene til Arkitekturopprøret, som jeg har sittet i styringsgruppen for.

Det finnes veier for å etterleve medvirkningslovgivningen for lovlydige kommuner. Selv de med dårlig plankapasitet kan vinne tid og skape resultater. Byer og kommuner kan legge langsiktige føringer i kommuneplanens arealdel. Arealdelen er juridisk bindende, og innbyggerne kan naturligvis medvirke.

Det kan de også til langsiktige by- og stedsutviklingsplaner. Her har Lillestrøm gått foran som et godt eksempel. I januar 2023 vedtok Lillestrøm sin byutviklingsplan, som skal medføre gjennomført og helhetlig tenkning fram til 2060.

Slike planer bør fornyes jevnlig med aktiv medvirkning og effektueres gjennom kommuneplanens arealdel. Planetatene må ikke unndra kunnskap og behandling administrativt, men i stedet veilede de folkevalgte i arbeidet.