Lokalsamfunnet og frivillige organisasjoner

Kan lokalsamfunnet klare seg uten frivillige organisasjoner? Temaet ble satt opp på en større idretts- og kulturkonferanse på Sola tidligere i år, selvsagt på bakgrunn av at mange av de tradisjonsrike frivillige organisasjonene nå sliter i motbakke.

Spørsmålet kan enkelt besvares med et nei. Dette svaret fant konferansedeltakerne svært tilfredsstillende. Imidlertid er dette et problematisk svar, hvis en ser på utviklingen i foreninger og lag i de aller fleste lokalsamfunn. Oppslutningen om de fleste ideelle organisasjoner viser til dels dramatisk tilbakegang.

Det første vi kan peke på er at lokalsamfunnet, ja, også nasjonalsamfunnet, er avhengig av den innsats som gjøres i foreninger, lag og organisasjoner. Et lokalsamfunn uten frivillige sammenslutninger er et samfunn i krise. Det har en rekke konsekvenser dersom det frivillige initiativet forsvinner. Iøynefallende er det at en rekke bygninger blir stående tomme og mørke på kveldstid, i seg selv et fattigdomstegn i samfunnet. Idrettsaktiviteter og sosiale fellesskap vil forsvinne, en viktig del av ledertreningen i vårt samfunn foregår i regi av foreninger og lag. Dette vil stoppe opp, og bedriftene vil merke at de får arbeidstakere som er langt mindre skolert i sosiale ferdigheter.

Rekrutteringen til politiske verv er svært ofte basert på at deltakerne har fått trening og erfaring gjennom det vanlige organisasjonslivet. Den krisen som nå finnes i lokalpolitikken, vil bli ytterligere forverret dersom annet frivillig arbeid stopper opp. Samfunnet vil miste en viktig korrektiv faktor, idet organisasjoner som taler sine medlemmers sak, skaper dårlig samvittighet og minner om forsømmelser, vil forstumme.

Interesseorganisasjonene og aksjonsgruppene kan nok oppleves ubehagelige for det politiske system, men samtidig representerer disse også et nødvendig korrektiv til «the establishment».

En rekke praktiske hjelpetiltak vil bli borte dersom foreningene unnlater å engasjere seg. I Stavanger drives det en rekke eldresentre, Skipper Worse sentre, i regi av Nasjonalforeningen for folkehelsen. Uten det frivillige engasjementet som står bak disse tilbudene, vil det forsvinne. Det innebærer samtidig betydelige konsekvenser for de kommunale pleie-, omsorgs- og sosialtjenestene.

Eldre mennesker som har sitt eldresenter å gå til, har et fellesskap og en samhørighet som holder dem vitale og friske langt lengre. Faller dette tilbudet bort, vil belastningen på pleie- og omsorgsapparatet straks merkes. Vi vet at en rekke idrettslag og klubber tar vare på barn og unge som ellers ville ha blitt en belastning for barnevern, politi og sosialmyndigheter. Det er således ikke vanskelig å dokumentere at et samfunn uten det ideelle engasjementet vil bli et samfunn i krise.

Vi kan snu på dette og se konsekvensen utfra en annen innfallsvinkel. Landets sanitetsforeninger samler hvert år inn 100 millioner kroner. Dette er midler som skaffes til veie gjennom ulik type lokal aktivitet.

Sanitetskvinnene samler ikke inn for å bli en velstående organisasjon; midlene pløyes i overveiende grad tilbake til det lokale samfunn. Skulle disse midlene bli borte vil for eksempel følgende tiltak forsvinne med dem: Hobbyvirksomhet, kurs, svømming, hårpleie og fotpleie for eldre, likedan eldretreff, turer, besøksvirksomhet, middagsleve- ring og nabohjelp, pensjonistkafeer, trygghetsalarmer, smertepumper, lydbøker, utstyr og hjelpemidler til alders- og sykehjem, Sanitetsforeningens aldersboliger.

Også innsats for arbeid for barn og unge vil bli borte, blant annet barnehager og parker, barnemøbler og leker til sykehus, sykkelhjelmer og refleksvester til barnehager og skoler, madrasser til fødeavdelinger, brystpumper, barnebilseter, bidrag til fadderbarn i SOS barnebyer, bidrag til stoffbrukeres pårørende, helsestasjonsvirksomhet for ungdom, nattevandring og rusfrie diskotek, bidrag til handikapidrett og handikapridning.

Norske Kvinners Sanitetsforening bevilger dessuten årlig 8 millioner kroner til kvinnemedisinsk, reumatologisk og pediatrisk forskning. Og dette dreier seg om det samfunnsmessige bidrag fra én av mange ideelle og humanitære organisasjoner.

Én ting er å kalkulere de 100 millionene. Noe helt annet er å kalkulere den sosiale produktiviteten som kommer ut av den aktivitet som er knyttet til innsamlingsarbeidet og forbruket rundt de midler som stilles til disposisjon. At mennesker kommer sammen om uegennyttig virksomhet, er et betydelig bidrag til samfunnet og bidrar til å skape velferd for oss alle.

På tross av at foreninger og lag sliter i motbakke, vil det aldri være slik at organisasjonene forsvinner helt. Allerede Aristoteles oppdaget at det fantes en tredje sektor mellom det kommersielle og det statlige. Det sivile samfunn har alltid eksistert, og vårt demokrati er avhengig av at det vil eksistere. Mennesker vil alltid finne påskudd til å komme sammen for å skape egen aktivitet. Egenaktiviteten har i den siste generasjon antatt nye former, og vi ser et lokalsamfunn i betydelig omstilling. En del organisasjoner går inn i dvalen, noen dør og en rekke nye oppstår.

I dag har til dels kannibalistiske tilstander. Organisasjonene tar knekken på hverandre, fordi det er for mange av dem på et lite geografisk område og på en begrenset befolkning. Noen mennesker deltar i en rekke ulike sammenhenger; andre har et begrenset engasjement innenfor den frivillige sektor. Likevel, det vil alltid være saker som engasjerer eller som skaper behov for sosial kontakt.

Det vi i første rekke kan si i vår tid, er at de gamle organisasjonene, de etablerte sivile sammenslutningene, må gjøre en målrettet innsats for selv å overleve.

Samtidig ser vi at mennesker i yrkesaktiv alder i stor grad sliter med tidsbudsjetter. Travelhet og arbeidspress står i fokus og engasjementet for andre krymper i stor grad. Det er andre grupper som trenger fellesskap og organisasjoner som taler deres sak. Disse har imidlertid ofte lite talent og liten kraft til å organisere seg. Ting tyder på at vi får et økt skille mellom dem som har behov for organisasjoner og dem som har ferdigheter og kapasitet og kompetanse til å organisere fellesskapene. Det er en betydelig utfordring i det samfunnet vi nå står overfor.

Skrevet av: Jan H. Heitmann