Klimaet og kommunene taper på høyere kraftskatt

Nettverk for kommunale vannkrafteiere støtter prinsippet om grunnrenteskatt. Det skal ha en kostnad å skape verdier av våre felles naturressurser. Men vi må ikke sette oss i en situasjon der nivået på grunnrenteskatten settes så høyt at det meste av verdiskapingen overføres fra lokale offentlige eiere til staten, og at en villet politikk som utbygging av mer fornybar kraft ikke lar seg gjennomføre. Det oppleves verken som fornuftig eller rettferdig.

Regjeringen har selv lagt vekt på at klimapolitikken må oppleves rettferdig og legge et godt grunnlag for økt verdiskaping og lønnsomme grønne arbeidsplasser. Som kommunale vannkrafteiere, opplever vi ikke at de foreslåtte skatteøkningene for vannkraften legger til rette for dette.

Staten reiser allerede i dag med 2/3 av verdiskapingen fra vannkraftproduksjon. Skatteskjerpelsene vil øke statens andel av verdiskapingen betydelig på bekostning av selskapene og kommunale eiere. Dette vil gå ut over kommunenes muligheter til velferdsproduksjon, redusere forskjeller og å sikre forutsigbarhet for innbyggere og virksomheter.

Samtidig kan skatteskjerpelsene være til hinder for vannkraftprodusentenes muligheter til nødvendige oppgraderinger og utbygging av ny fornybar produksjon. Vannkraften står for ca. 90 prosent av norsk kraftproduksjon, og den store, regulerbare vannkraften er ryggraden i kraftsystemet.

Om lag halvparten av produksjonskapasiteten i norsk vannkraft er bygd på 50- og 60-tallet og moden for oppgradering. Derfor ble grunnrenteskatten omgjort til en kontantstrømskatt fra 2021. Det vil si at investeringskostnadene kan trekkes fra umiddelbart, i stedet for å nedskrives over mange tiår, noe som gir bedre likviditet når det skal investeres.

Skatteendringen gjaldt kun nye investeringer med igangsettelse fra 2021. Endringen ble positivt mottatt av bransjen, og flere kraftselskaper la fram store investeringsplaner der kontantstrømskatten ble fremhevet som et sentralt element ved vurderingene.

Regjeringens forslag om å øke grunnrenteskatten fra 37 til 45 prosent, samt legge på en ekstra høyprisskatt på 23 prosent når kraftprisen er over 70 øre/kWh, skaper stor uforutsigbarhet. Flere kraftselskaper har allerede signalisert at de nå må revurdere sine annonserte reinvesteringer.

Det er signaler regjeringen bør ta på alvor, for er det noe de fleste er enige om, så er det at vi trenger mer fornybar energi.

Når investeringene i regulerbar vannkraft og annen fornybar går ned, blir kraftbalansen svakere og prisene høyere. Det vil også påvirke de fastprisavtalene som både kraftselskapene og regjeringen ønsker å kunne gi norske bedrifter.

I tillegg til å påvirke investeringer og strømpris negativt, vil høyprisbidraget også påvirke markedet og produsentenes vanndisponering. Det kan blant annet føre til at magasinene blir tappet til priser rundt og over 70 øre.

Når verdien av høyere priser fram i tid i praksis fjernes av staten, vil produsentene ha mindre insentiv til å spare på vannet til tidspunkter med effektknapphet. Det vil være skadelig for kraftsystemets leveringspålitelighet og effektivitet, og må derfor utredes grundig.

Nettverk for kommunale vannkrafteiere har forståelse for at det i ekstraordinære tider kreves ekstraordinære tiltak, og at ulike sektorer under slike omstendigheter i større grad må bidra til fellesskapet.

Vi mener samtidig det er viktig å peke på at regulerbar vannkraft allerede før de foreslåtte skatteskjerpelsene, er underlagt et omfattende skatteregime med et samlet skattetrykk som er høyere enn for olje og gass. Grunnrenteskatten bidrar allerede nå med store ekstrainntekter til staten som brukes til å støtte strømkundene.

Dersom flertallet på Stortinget velger å støtte regjeringens foreslåtte skatteøkning for vannkraften, mener vi er det viktig at det blir gjort bindende vedtak om at skatteøkningene er midlertidige. Dette for å sikre en større forutsigbarhet, gjøre det lønnsomt å investere og reinvestere regulerbar vannkraft, bidra til mer forutsigbare strømpriser, bedre fastprisavtaler og en mer rettferdig fordeling av verdiskapingen mellom staten og lokale offentlige eiere.