Kjære rådmann, landbruket kan bli et PLUSS i din kommune!

En grunn kunne være at den nasjonale landbrukspolitikken har endret seg de senere årene og mer myndighet er overført til kommunene. Imidlertid, det er en kjensgjerning at ikke alle kommuner har bedt veldig sterkt om å få mer myndighet på landbruksområdet. M.a.o. selv om kommunen har fått mer makt på landbruksområdet kan landbrukspolitikken fortone seg noe fjern for en rådmann i hans eller hennes hverdag. Kanskje kan det være lettere å se sammenhenger, hvis man fokuserer på det lokale og holder det nasjonale litt utenfor inntil videre.

Det er liten tvil om at i de aller fleste kommuner er det oppgaver som går foran landbruk i prioritet, for eksempel skole og barnehager, helse og omsorg, tilrettelegging for det å bo, kultur og næring. En rådmann kan tenke: «Det blir stadig færre yrkesutøvere i landbruket, og Tine la ned sitt meieri i vår kommune for 15 år siden. Landbruket har lite å tilføre min kommune.»

Men han eller hun kan også si til seg selv: «Vi har mange oppgaver som skal gjøres i vår kommune. Mange av disse burde kunne løses mer effektivt eller bedre enn i dag. Kanskje landbruket kan bidra?» Dette blir selvsagt to vidt forskjellige måter å betrakte landbruket i en kommune på.

La oss si at jeg som rådmann velger den siste av disse to måtene å tenke på. Hva innebærer det? Jo, det betyr at jeg aktivt ser etter ressurser som landbruket har som kan anvendes i utførelse av oppgaver i min kommune: Benytte utmark for bedre opplæring i natur- og miljøfag. Bruke skogen for å øke førskolebarnas fysiske aktivitet. La en «Inn på tunet»-gård utgjøre en komponent i vårt tilbud innen helse og sosial. Benytte arealer og tun til å skape særegne steder å bo. La en gruppe skogeiere levere varme til offentlige bygg i kommunen. Legge til rette for at et gammelt fjøs kan bli attraktiv restaurant eller forsamlingslokale.

Siden landbruk er næring, betyr utvikling av landbruket i en kommune også næringsutvikling i kommunen. Dette har det imidlertid vært fokusert ganske mye på og er ganske åpenbart. Men at landbruket kan bidra til løsning av kommunale oppgaver mer direkte, har det vært mindre oppmerksomhet rundt. Ikke desto mindre er det kommuner som ser dette. I Iveland kommune i Aust-Agder er det på utvalgte arealer utformet store tomter som markedsføres overfor nederlandske familier. I Frosta kommune i Nord-Trøndelag tegner en arkitekt moderne småbruk som tilbys. Ordføreren er henrykt.

Med andre ord, landbruket har spesielle ressurser som kan anvendes, sammen med andre ressurser selvsagt, i løsning av sentrale kommunale oppgaver. Dette gir en annen og trolig mer motiverende inngang til temaet landbruk for en rådmann enn det å få beskjed om at: «Nå er landbrukspolitikken endret. Kommunene har fått mer makt. Nå kan du ikke lenger unnskylde deg!»

Å ta i bruk landbruksressurser til kommunal oppgaveløsning, vil ikke komme av seg selv. Og i den grad det vil skje, vil det skje på noe ulikt vis i ulike kommuner. At det ikke vil skje av seg selv, har ganske enkelt å gjøre med at kommunen ikke disponerer landbruksressurser. De disponeres av andre aktører - bøndene. Villigheten til og anledningen til å bruke tvangsmidler for å sikre seg slike ressurser, er med årene blitt sterkt svekket.

Mer bruk av prismekanismen (marked - konkurranseutsetting) kan være en mulighet, men denne har også sine begrensninger. En tredje mulighet ligger i å få til tettere dialog og samarbeid mellom bønder og kommune. Dette gir muligheter for å bli kjent med hverandre og finne løsninger sammen. Da kan en kanskje identifisere konkrete «match» mellom oppgaver i kommunen og ressurser i landbruket. Grønn omsorg er et godt eksempel, bygdeservice et annet.

Enhver kommune er særegen og hva som er aktuell match, kan variere. Det kan også variere i hvilken grad landbruksressurser vil være interessant for en kommune. Men jeg tror at vi ikke finner en norsk kommune med litt landbruk, hvor ikke landbruksressurser på en eller annen måte vil være interessant for løsning av kommunale oppgaver.

Den endrete landbrukspolitikken med de nye våpen denne gir kommunen (myndighet over økonomiske og juridiske virkemidler) er et hjelpemiddel i dette arbeidet. På denne måten framstår den nye politikken mer som en mulighet og mindre som et pålegg for norske kommuner og norske rådmenn. Ikke minst skal en merke seg at den nye landbrukspolitikken handler om mer enn landbruk (jfr. begrepet Landbruk Pluss). Landbruket er ikke lenger en næring kun med ansvar for å produsere fysiske produkter som mat og fiber. Gården kan være et sted å produsere tjenester. Og den er mer enn næring - et sted å utfolde seg utenom arbeidstid, et sted å leve og bo.

Den nye politikken gir økte muligheter for å trekke nye innbyggere til kommunen. Skal kommunen lykkes med dette, må den også selv ha ressurser. En slik ressurs er profesjonell landbrukskompetanse. En annen ressurs er relasjoner til andre aktører med kompetanse, slik som Fylkesmannen, på det juridiske området. En tredje ressurs er selvfølgelig lokalpolitikerne, som gir kommunen en unik folkelig basis og nærhet.

Kort sagt, den nye landbrukspolitikken inviterer til å søke nye koblinger mellom lokale landbruksressurser og kommunale oppgaver. Rådmann, det kan være at landbruket i din kommune sitter på ressurser som du kunne ha god bruk for!

Skrevet av: Magnar Forbord