HVPU-reformens tapere

Kommunene greier ikke å gi voksne psykisk utviklingshemmede med alvorlige atferdsavvik og/eller psykiske lidelser et skikkelig tilbud, og antallet er større enn beregnet da reformen ble vedtatt.

HVPU-reformen skulle bedre levekårene for en av de aller svakeste gruppene i samfunnet - de psykisk utviklingshemmede. Retten til egen bolig var en av de bærende ideene. Institusjonene skulle bort, og alle psykisk utviklingshemmede skulle få et bo- og omsorgstilbud i kommunen på samme måte som alle andre innbyggere.

KRUT as - Senter for velferdsutvikling har på oppdrag fra Statens helsetilsyn gjennomført en kartlegging av tilbudet til voksne psykisk utviklingshemmede med så store hjelpebehov at de trenger 1:1-bemanning på dag- og kveldstid. Kartleggingen viser at det befinner seg 1.163 psykisk utviklingshemmede med særskilte hjelpebehov i kommunene. 183 bor fortsatt hos sine foreldre, og 980 får et kommunalt døgntilbud. 293 av dem som har et kommunalt tilbud er så hjelpetrengende at de trenger mer enn 1:1-bemanning. Kommunenes utgifter til en person i denne gruppen er gjennomsnittlig 1,3 mill kroner i året. For hele gruppen koster tilbudet vel 1 milliard kroner.

Kommunene rapporterer at de fortsatt - etter ti år - har store problemer med å etablere tilbud hvor tjenestene ytes av kvalifisert og stabilt personale. Mangelen på kontinuitet og kompetanse blir forklart med at tilbudet rettes mot små grupper eller enkeltpersoner der personalet enten arbeider alene eller sammen med bare en annen person. Kommunene rapporterer også om helt avgjørende problemer og mangler ved tilbudet fra habiliteringstjenesten, psykiatrien og den somatiske spesialisthelsetjenesten. De viktigste manglene er knyttet til omfanget i tilbudene, veiledning og kompetanseoppbygging, muligheter for innleggelse ved kriser og for behandling. Habiliteringstjenestens indirekte behandlingstilbud og satsing på veiledning og kompetanseoppbygging dekker ikke målgruppens behov, og kan ikke kompensere for lavt utdanningsnivå og mangel på erfaring og kunnskap hos personalet i kommunene.

Under forberedelsene til reformen var mange skeptiske til om kommunene ville være i stand til å gi de aller mest hjelpetrengende blant de psykisk utviklingshemmede et forsvarlig, faglig tilbud. I NOU 1985 nr 34 «Levekår for psykisk utviklingshemmede» ble det hevdet at kommunene ville være i stand til å bygge opp et slikt tilbud. Påstandene førte til sterke reaksjoner fra fagfolk både innenfor og utenfor HVPU. At det ble opprettet en fylkeskommunal habiliteringstjeneste med indirekte veiledning og konsultasjon som viktigste oppgave, må ses som en delvis imøtekommelse av denne kritikken. Prinsippet om kommunenes eneansvar for bolig og omsorg også for de aller mest hjelpetrengende psykisk utviklingshemmende, ble likevel opprettholdt.

I St.meld nr 25 (1996-97) «Åpenhet og helhet» ble det for første gang i et offentlig dokument påpekt at det er store svakheter i kommunenes evne til å gi et tilfredsstillende tilbud til psykisk utviklingshemmede med psykiske lidelser og/eller atferdsavvik. Det ble også sagt at fylkeskommunene har for lav kompetanse når det gjelder tilbudet til denne gruppen. Kartleggingen i kommunene viser at dette også er status i dag. Men hvorfor godtar vi denne situasjonen? En av årsakene kan være at de organisasjoner og fagfolk som ellers taler de psykisk utviklingshemmedes sak, har vært opptatt av å verne om HVPU-reformens hovedideer og lite villige til å diskutere de problemer som har oppstått i reformens kjølvann.

De uverdige forholdene som er avdekket i vår kartlegging kan ikke løses med «mer av det samme». Dette er ikke et ressursproblem, men et organisasjonsproblem. Vi må forandre organiseringen av tilbudene og det faglige innholdet. Når kommunene er for små til å kunne rekruttere og finansiere den spesielle kompetansen som er nødvendig for å gi et faglig godt tilbud til psykisk utviklingshemmede med særlige hjelpebehov, og fylkeskommunen ikke kan gi kommunene nødvendig støtte for å kompensere dette, må det tenkes nytt. Skal vi kunne tilby denne gruppen et faglig forsvarlig tilbud i framtida, må vi være villige til å fire på noen av HVPU-reformens hovedprinsipper. Vi må etablere botilbud i større enheter. De minste kommunene må gå sammen om å organisere i interkommunale tiltak. Spesialisthelsetjenesten må pålegges større forpliktelser. Indirekte behandlingstilbud og veiledning er ikke nok.

Mange vil oppfatte slike tanker som å være i strid med ansvarsreformens intensjoner og frykter at de igjen skal bli etablert institusjoner. Vi mener at erfaringene har vist at det ikke lar seg gjøre å gi et forsvarlig tilbud til denne gruppen ved å legge HVPU-reformens prinsipper til grunn alene. Det er snakk om nye løsninger for en liten gruppe blant de psykisk utviklingshemmede, og må ikke oppfattes som en trussel mot reformen i seg selv.

Reformer skal løse problemer. Men reformer skaper også problemer. De som «eier» reformene vet at motkreftene er sterke, og er opptatt av å verne om prinsippene som reformene bygger på. Like viktig som å verne om reformenes hovedideer er det å være årvåken for de problemer som oppstår. Bare hvis disse kan løse, vil en reform fullt ut kunne framstå som vellykket.

Skrevet av: Trude Stenhammer og Kari Paulsrud