– Politikerne må tørre å slippe andre til. Skummelt, men nødvendig, skriver Rolf Rønning. Illustrasjonsfoto: Magnus K. Bjørke
Debatt

Hva skal kommunen være?

Norske kommuner kan hente inspirasjon fra Danmark, der det pågår mye arbeid med å trekke innbyggerne med.

De danske forsøkene reiser et viktig spørsmål som norske kommuner også bør ha et godt svar på: Hva skal kommunen være?

De aller fleste norske kommuner sliter med å få endene til å møtes; utfordringene og oppgavene overstiger ressursene. Det er trangt, men ingen riktig opplevd krise. Men stadig flere ser at en må jobbe på andre måter for å kunne løse sine oppgaver.

Mange lar seg inspirere av omstillingsarbeidet i danske kommuner. Her har det vært lettere å etablere en kriseforståelse, da budsjettene skulle reduseres med 25 prosent, samtidig som befolkningen ble eldre, og nye utfordringer sto i kø.

Felles for arbeidet i mange danske kommuner er ønsket om større «borgerindragelse», dvs. at innbyggerne på ulike måte skal trekkes mer aktivt inn i løsningen av egne og felles problemer.

Noen går enda lenger og snakker om «kommuneindragelse», dvs. det er borgerne som har ansvaret, men kommunen kan være støttende etter behov. Skanderborg bruker betegnelsen «Kommune 3.0», og kaller det et paradigmeskifte når en nå vil over til et politisk ledet lokalsamfunn hvor de profesjonelle og innbyggerne legger sine ressurser sammen for felles løsninger.

Det er få ferdigsnekrete modeller å hente fra Danmark, men mye pågående arbeid en kan la seg inspirere av. Og det er mange viktige spørsmål de ikke har gode svar på. At innbyggerne inviteres til å være mer aktive for å ivareta egen velferd, er å gi dem mer ansvar for nettopp det. Og dette er ikke sosialpolitisk enkelt, fordi vi vet at forutsetningene er ulike. Men de danske forsøkene reiser et viktig spørsmål som norske kommuner også bør ha et godt svar på, nemlig: «Hva skal kommunen være?».

La oss nærme oss dette ved å lage to idealtypiske og forenklete bilder.

Det første kaller vi «Krig med innbyggerne». Her er kommunen formelt definert som kommunens folkevalgte politiske organer og den kommunale administrasjonen. Det skapes et fellesskap mellom politikere fra alle partier, de deler mye tid og får informasjon fra de samme saksbehandlerne. Og de har et felles mål, de vil kommunenes beste og de vil styre økonomien ansvarlig. Innbyggerne gir i hovedsak uttrykk for sine meninger gjennom valg av representanter i kommunestyret, og noen i tillegg gjennom leserbrev i lokalavisa.

I denne kommunen, som i mange andre kommuner, dukker spørsmålet om skolenedlegging i noen av kretsene opp. Administrasjonen og det politiske flertallet går inn for nedlegging i de to minste kretsene. Det mobiliseres i de nedleggingstruete kretsene, og noen politikere må pliktskyldig stille på folkemøter. Men etter de nødvendige rundene, vedtar politikerne sitt opprinnelige forslag, uten å ta inn noen av aktivistenes argumenter.

Politikerne finner også eldreomsorgen for kostbar og vedtar i forbindelse med budsjettarbeidet at en umiddelbart må foreta en kraftig nedskjæring av antall stillinger, ikke minst i hjemmetjenesten, til protester fra seniorråd, mange pårørende og en del fagfolk.

I denne kommunemodellen ses ikke innbyggerne som ressurser, og en er ikke ute etter å høre hva brukerne vil. En har både faglig kompetanse og budsjettansvar som gjør at en må overstyre slike ønsker. Og innbyggerreaksjonene ses som naturlige (alltid motstand mot endringer) og skyldes at de ikke er godt nok informert. Grasrotaktiviteten er lite ønsket og oppfattes som brysom.

Den andre modellen kan vi kalle «På lag med innbyggerne». Her har kommunene etablert grendeutvalg med et egne budsjetter, og en samarbeider med seniorråd, de store frivillige organisasjonen, og en har også innbyggerpaneler som får diskutere større prinsipielle saker for kommunen. Alt dette er rådgivende, men en opplever at når innbyggerne trekkes inn tidlig, så blir de også opptatt av å finne gangbare og ansvarlige løsninger, og de har mye kreativitet.

Det har vært saker som har kommet bardus på folk i en krets, og det er blitt store protester. Så nå drøftes mange saker ute først, og kommer til kommunestyret etterpå. Det vil si, noen saker kan løses av aktører der ute, med litt støtte fra kommunen.

En nøkkelfaktor her er gjensidig tillit. I begynnelsen var både organisasjonene, seniorrådet og noen av grendeutvalgene skeptiske fordi de var redd for å bli utnyttet, og fordi kommunene bare hadde brukt dem da det passet før.

Tilliten ble bygd opp over tid. Politikerne sentralt (og administrasjonen) bruker nå ressurser på å sikre at beslutninger følger de vedtatte spillereglene, at tause gruppers interesser blir tatt  med mv. – en slags «metastyring» om en vil. «Kommunen» er her alle innbyggerne og andre som vil bidra til å utvikle kommunen.

Hvis en ønsker å bruke de lokale ressursene bedre fordi kommunens egne ikke strekker til,  så må en antakelig gå i retning av den siste modellen, som kan utformes på mange ulike måter.

En del kommuner er fortsatt ganske nær den første. For å komme videre, må politikerne finne ut hva slags rolle innbyggerne skal, og om – og hvordan – de kan samarbeide med andre gode krefter for å utvikle kommunen. Politikerne må tørre å slippe andre til. Skummelt, men nødvendig.